Hele styret i Redningsselskapet bør nå stille sine plasser til disposisjon. Redningsselskapet er ikke tjent med at de må sette på land med tvang både generalsekretæren og presidenten, skriver redaktør Magne Lerø.

Redningsselskapet er blitt et studium i hvordan ledere ikke skal opptre. I går igjen, denne gangen på TV, tømte den suspenderte generalsekretæren, Monica Kristensen Solås, hele bøtta av frustrasjon, sinne og skuffelse. Hun anklager president Magnus Stangeland for å ha dolket henne i ryggen, gjort henne til syndebukk, basert seg på løgnaktige påstander og brutt Redningsselskapet egne lover.
Det er ytterst sjelden vi er vitne til en så pass bitter strid mellom en styreleder og en daglig leder. Som regel nøyer sjefer som får sparken seg med å ta avgjørelsen til etterretning og kanskje legge til at man ikke er enig. Men Solås Kristensen løper linen helt ut. Her er følelsene så sterke, uforstanden så stor og frustrasjonen så enorm at hun velger å gå i en krig hun garantert vil tape. Men har hun så mye å tape? Hun får neppe en ny topplederstilling. Hun kan vinne en del sympati på et ærlig følelsemessig oppgjør med mannfolkene i ledelsen.
Når hun ikke vil gå frivillig, vil hun bli båret ut av Redningsselskapet. Styret har rotet det så pass til at det kan bli en stor fallskjerm hun ender opp med.
Det er trist når en leder i full offentlighet later til å ikke å forstå at løpet er kjørt, at hun ikke har tillit og at hun ikke er i stand lenger til å utøve et godt lederskap i den stillingen hun har. At ledere som er under press og ikke vil gi seg, mister dømmekraften, er ikke så uvanlig. Som regler er det da andre i posisjon som kan sørge for at det ikke bærer helt galt av sted slik det nå skjer i Redningsselskapet.
Det er ille å ha en daglig leder som har mistet grepet på situasjonen. Dobbelt ille blir det når den samme realitetssvikt rammer styrelederen. President Magnus Stangeland sier til Dagbladet i dag at han ikke akter å trekke seg før på landsmøtet i mai. Til NRK sa han i går kveld at han vil trekke seg dersom han ikke har tillit fra et flertall i styret. Det er nærmest en selvfølge. Til Aftenposten sier han at han på han på styremøte tirsdag skal sørge for at alle får vite hvor skapet skal stå.
Det Stangeland ikke forstår, er at han selv er i ferd med å bli et like stort problem for Redningsselskapet som Monica Kristensen Solås har vært i lang tid. Det er tre av syv styremedlemmer som ikke har tillit til ham. Fagforeningene for de sjøansatte vedtok i går mistillit til Stangeland. Hvor mange distrikter som har mistet tilliten, er uvisst. De kan nå nærme seg en tredjedel.
En styreleder bør forstå at i en slik situasjon er det beste som kan skje at hele styret stiller sin plass til disposisjon. I følge lovene til Redningsselskapet kan Landsmøtet, som ikke teller mer enn 35 representanter, innkalles på tre ukers varsel. Da kan de velge en nytt styre som kan ta fatt på arbeidet med å ansette ny generalsekretær. Da vil de få ro.
Magnus Stangeland tror at han med å stemme ned mindretallet kan skape ro og at den moderniseringsprosessen han snakker om, kan gå videre. Det kan han bare glemme. Det er skapt så mye splid i Redningsselskapet at saken roer seg ikke om mindretallet i styret blir nedstemt og Monica Kristensen Solås sagt opp.
En styrleder skal virke samlende i en organisasjon. Stangeland virker splittende. Hvis han ikke forstår dette selv, bør en av Redningselskapets store bidragsytere ta en telefon til presidenten. Han bør gå frivillig. Redningsselskapet er ikke tjent med at de må sette på land med tvang både generalsekretæren og presidenten.