Jan Bøhler, Odd Eriksen og SV skapte så mye uklarhet på industripolitikkens område i høst at Jens Stoltenberg måtte sette foten ned mot urealistisk rød–grønn eksperimentering ved inngangen til et nytt år, skriver redaktør Magne Lerø.
Djupedal er jevnt over den som har kommet dårligst ut av alle politikervurderingene som følger med et årsskifte. Han var klok nok til ikke å benyttet intervjuene ved årsskiftet til å komme med nye politiske utspill. Og ærlig som han er, innrømmet han i en samtale med Dagbladet at det er slitsomt å få så mye kritikk og negative karakteristikker som ble ham til del i høst.
Den som kan vente seg hardkjør i 2006 for alt han har lovet i 2005, er justisminister Knut Storberget. Miljøvernminister Helen Bjørnøy må også være forberedt på nye harde oljeslag det nærmeste halvåret.
Jens Stoltenberg benyttet inngangen til juleferien til å sette foten ned. I en samtale med Dagens Næringsliv på julaften gjorde han det klart at det ikke er aktuelt å instruere bedrifter der staten har en stor eierandel, eller kjøpe seg opp i bedrifter for å hindre at de forsvinner ut av landet. Vil Hydro legge ned produksjonen i Årdal eller Høyanger, får de ikke en telefon fra Stoltenberg. Det blir ikke snakk om å kjøpe seg opp i Norske Skog for å ta en omkamp om nedleggelsen av Union. Staten vil heller ikke forsøke å hindre Telenor i å selge nummeropplysningen 1881.
Det er ikke spesielt overraskende at Stoltenberg mener dette. Fra SV-hold kommer det stadig den typen næringspolitiske utspill som Stoltenberg nå har tatt klar avstand fra. Like før jul hengte Oslo-partiets leder, Jan Bøhler, seg på SV-toget og forlangte at regjeringen skulle gripe inn i forhold til Norsk Hydro og Telenor.
Stoltenberg har nå gjort det klart for Aps venstrefløy at det ikke blir aktuelt å legge seg på SVs industripolitiske linje. For reformpolitikeren Stoltenberg er dette en blindvei. Stoltenberg var like klar da han slo fast at innføring av sekstimersdagen ikke er aktuell politikk
Noen har hevdet at Jens Stoltenberg har vært for lite synlig som statsminister i høst. Det har nok vært en klok strategi å la sine ministere trekke i gang de politiske prosessene. Det som er viktig for Stoltenberg, er å vise at han kan sette foten ned når det gjelder. Når han mente tiden var inne for å rydde unna tvil omkring de rød–grønnes industripolitikk, skyldes det sannsynligvis at næringsminister Odd Eriksen ikke er kommet i gang med å vise hva de rød–grønne mener med at de vil ta nye grep på næringslivspolitikkens område. Eriksen bedriver stort sett ord, og bidrar til å skape mer uklarhet enn klarhet. Eriksens siste idé er at det skal betales bøter dersom lønnsomme bedrifter skal legges ned. Denne ideen har Stoltenberg ikke tatt livet av ennå.
Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik uttaler seg fortsatt slik at det må være en gåte for ham hvorfor KrF nærmest er halvert i den siste perioden han har vært statsminister. KrFs parlamentariske leder, Jon Lilletun, sier rett ut at den elendige valgresultatet skyldes at Kjell Magne Bondevik administrerte for mye høyrepolitikk. Lilletuns uttalelse viser at det er delte meninger i partiet om veien videre går til samarbeid mot høyre eller venstre. Men så lenge vår nåværende regjering kjører en konfrontasjonslinje i forhold til KrFs hjertesaker, vil det ikke skje noen tilnærming mellom Ap og KrF.
Erna Solberg har i lite grad latt det dårlige valgresultatet føre til justeringer av den politiske kursen. Hun har imidlertid satt døra på gløtt for et samarbeid med Frp. Den som har gått lengst i å ta til orde for en nyorientering i Høyre, er Kristin Clemet. Hun mener Høyre har tapt kampen om etikk og medmenneskelighet, og tar til orde for en verdidebatt i Høyre.
Ved årsskiftet er det bare smil å oppdage i Frp. Siv Jensen er i ferd med å overta Carl I. Hagens parti og blir lansert som statsministerkandidat. Det blir nok Jens versus Siv i 2006. Slik ønsker både Ap og Frp det.