Kjell Inge Røkke, Jens Stoltenberg og Einar Enger er dyktige ledere. I en del bedrifter kunne typer som Røkke blitt den reneste katastrofen, skriver redaktør Magne Lerø.
Jens Stoltenberg sitter med Ukeavisen Ledelse foran seg i det A-magasinet tropper opp som avtalt for et intervju. Bakgrunnen er at vi i «toppsjefvurderingen» i desember konkluderte med at Jens Stoltenberg fikk toppscore som leder, mens han siden 2001 har ligget på sisteplass. Stoltenberg synes det er litt rart. Omtrent som å være med på Færderseilasen. Nå er det medvind, i 2001 var det motvind. sier han til A-magasinet. Han synes han er den samme nå som i 2001, men legger til at mange undervurderer omgivelsene i politikken. Man er avhengig både av ens motstandere, konjunkturene, tidsånden og den regjering man eventuelt er med i.
Nettopp slik er det. Stoltenberg endrer ikke personlighet, men han framstår nå som leder på en annen måte enn han gjorde i 2001. Han får bare godta at han oppleves annerledes i dag enn i 2002. Han skaper nå et inntrykk av å ha styringen og at han vet hva han vil. Det interessante er ikke om Stoltenberg mener han selv er den samme, men hva han oppnår og hva han framstår som. Godt lederskap handler ikke om sjelegranskning, men om den virkelighet lederen faktisk skaper rundt seg.
Ingen er ledere i et generelt, tidløst rom. Ledelse er situasjonsbestemt. Under særdeles uheldige omstendigheter kan den som ble regnet for å være den beste lederen en kunne få tak i, mislykkes totalt. En leder man ikke hadde særlig store forhåpninger til, kan svinge seg til de store høyder. Ledere er prisgitt både omgivelser og ansatte. Toppsjefer i store organisasjoner kan framstå som mislykkede, men i virkeligheten er neste alle blant landets beste ledere. De ble valgt ut fordi de var best.
Leserne av Dagens Næringsliv har kåret Kjell Inge Røkke til den beste lederen i 2005. Bjørn Kjos i Norwegian kommer på andreplass og John Fredriksen i Frontline på tredje. Det er ingen tvil om at Røkke er en leder i eliteklassen, men både han og John Fredriksen kunne blitt reneste katastrofen i en del bedrifter. De er begge ledere med usedvanlig sterke sider, og tilsvarende svake. Røkke er omstridt, en som tar seg til rette, beveger seg på lovens grense i forhold til andre aksjonærer og bryter samfunnets lover når han selv mener det ikke er så farlig. Derfor havner han sannsynligvis i fengsel for korrupsjon i den såkalte båtsertifikatsaken. Men Røkke er en kremmer av beste sort, har bedre magefølelse enn noen for å gjøre en god handel, er en motivator av de sjeldne, en frekk og frimodig forhandler og et nyskapende kraftsentrum. Det var like før han gikk i grøfta med Aker Kværner. Istedenfor ble det en kjempesuksess. På grunn av Røkke, hans nærmeste eller markedet? Svaret er en kombinasjon av alt dette.
Ukeavisen Ledelse ga utmerkelsen «God lederskap 2005» til NSB-sjef Einar Enger. Enger scorer høyt på alle parametere for godt lederskap. Noe er i ferd med å skje i den bedriften han leder. NSB har forbedret sitt omdømme, togene går stort sett når de skal og NSB går med overskudd. NSB er i ferd med å framstå som et eksempel på en vellykket omstilling i offentlig sektor. Det samme kan sies om Posten og Telenor.
På de ti øverste plassene over landets beste ledere i Dagens Næringsliv finner vi bare næringslivsledere. Det kan få noen til å tro at det er i det private næringsliv vi finner de beste lederne. Slik er det selvsagt ikke. I Ukeavisen Ledelse har vi politikerne Jonas Gahr Støre og Kristin Clemet på lista. De kan få seg spennende toppjobber i næringslivet, om det er det de ønsker. Men de har valgt å utfolde sitt ledertalent i offentlig sammenheng.
Å forholde seg til en politisk virkelighet samtidig som man skal forholde seg til et marked og levere økonomiske resultater, krever godt lederskap. Flere NSB-sjefer har gitt opp å forholde seg både til markedet og til en eier som ofte framstår som et samferdselspolitisk mangehodet troll. Einar Enger har så langt fikset det.
Kunne han også greid å hamle opp med flygelederne i Avinor? Det kan være. En av Einar Engers sterke sider er at han forstår seg på bruk av makt og tempo i omstillingsprosesser. Randi Flesland er en dyktig sjef, men spørsmålet er om hun mangler noe av den omstillingsmessige klokskap som Enger er i besittelse av. Liv Signe Navarsete er sikkert fristet til å flytte Enger over fra tog til fly. Det vil han neppe. Han har ennå mye ugjort i NSB.