Nå er det dokumentert at regjeringen gir mest skattelette til de som tjener mest og minst til de lavlønnede, stikk i strid med det som ble sagt i valgkampen. Slik måtte det bli, men det kan rettes opp ved å kutte i barnetrygden til de høytlønnede, skriver redaktør Magne Lerø.
Regjeringen måtte i høst tåle sviende kritikk både fra LO og representanter fra SV og Sp for at de ga mye mer skattelette til de som tjener mest, enn til de med lav inntekt. Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg forsvarte seg med at de rike ville få en skatteskjerpelse fordi skatten på utbytte øker kraftig. Hele poenget med skattereformen var at det skulle bli mindre forskjell mellom skatt på lønnsinntekt og kapitalinntekter. Det kan man bare oppnå ved å kutte i toppskatten.
Nå har Aftenposten dokumentert at det ikke er slik at de som tjener mest også har store kapitalinntekter. Det er 655 000 personer som ligger an til å få toppskatt i år. Av disse var det i 2004 497 000 som ikke mottok aksjeutbytte. Og 62 200 skatteytere mottok mindre enn 1000 kroner i utbytte.
Det er altså et faktum at regjeringen, ved å kutte i toppskatten, i virkeligheten har gitt størst skattelette til den halve millionen arbeidstaker som tjener mest. I valgkampen kjørte både Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen på at Bondevik-regjeringens skattepolitikk var usolidarisk fordi de ga skattelette til «de som har mest fra før». Det eneste de kan forsvare seg med er at de rød–grønne har gitt mindre skattelette til «de rike» enn det Bondevik-regjeringen gikk inn for i sitt statsbudsjett.
Slik måtte det bli, men det blir politisk umulig for regjeringen å fortsette på denne linjen. Kristin Halvorsen må ta et skattepolitisk grep og markere at man også følger en ny kurs når det gjelder «de rikeste». Det er mulig man kan øke utbytteskatten enda noe mer, eller hente inn mer fra de som har store formuer blant annet ved å øke arveavgiften.
Næringslivet går som det griner for tiden. Men protestene vil bli store om regjeringen forsøker å hente inn noen milliarder ved å øke skatt både på formue og utbytte. Ekspertene i Finansdepartementet vil nok minne Kristin Halvorsen på at vi er en del av en internasjonal økonomi. Følgelig kan ikke Norge beskatte kapitaleierne nevneverdig hardere enn man gjør i andre land. Da flytter kapitalen ut. Det er heller ikke mulig å begynne å øke toppskatten igjen. Da undergraves hele skattereformen.
Slik er det nå en gang – og det statsbudsjettet som Kristin Halvorsen la fram i høst, viste at hun hadde forstått det. Hun kan ikke annet enn å håpe denne kunnskapen etter hvert også siger inn over de taleføre i eget parti.
De rød–grønne har et behov for å vise at de vil «ta fra de rike og gi til de fattige». Det kan man best gjør med å kutte barnetrygden til de rikeste og redusere den for de som tjener godt over gjennomsnittet. Venstre har vært inne på tanken. Det burde ikke være umulig å få de andre partiene med på dette. Og det blir neppe skrik og skrål fra familier med en samlet inntekt på over en million på at de mister noe av barnetrygden. Kjell Inge Røkke, og andre med ham, vil stå fram og si at det er «helt greit». Det eneste man må hive på båten er en gammel forstilling om at dette er penger til barna og en understrekning av at samfunnet vil gi støtte til alle som får barn.
Å gjøre barnetrygden behovsprøvd vil være et viktig signal om at vi må tenke nytt for å bevare de norske velferdsordningene. Det skal være gratis skolegang og billige barnehager, men de som tjener mest her i landet trenger ikke å få titusener inn på konto for at de skal kunne gi barna det de trenger.
Før i tiden måtte man ha ansatt en haug med mennesker for å regne ut og administrere en ordning med differensiert barnetrygd ut fra et regelverk. I dag har staten så godt datamateriale på oss alle, at det ikke byr på nevneverdig problemer å administrere en ordning med et par trappetrinn ut fra hvor mye foreldrene tjener.