Det viktigste er at forskerne skjerper sitt kritiske blikk mot hverandre. Det er nå en gang slik, at ikke en gang det forskere kommer fram til, kan tas for god fisk. Også forskere drives av krefter og motiver det ikke er sikkert de selv har innsikt i en gang, skriver redaktør Magne Lerø.
Når det gjelder sex, makt og penger, er det nesten ikke grenser for hva mennesker som vi anser for å være gode samfunnsborgere, kan foreta seg. Sterke drifter kan drive mennesker langt utenfor det som er etisk forsvarlig eller tillatt – og ende i katastrofe både for den det gjelder og de som er involvert. Hva som har fått en anerkjent kreftforsker til å fuske grovt, er ikke godt på si. En skulle tro at det ikke var nødvendig å jukse for å få midler til å drive med det han har interesse av. Og det er vanskelig å se at den forskningen han har bedrevet, har gitt ham makt eller anerkjennelse som han ikke kunne ha fått ved å holde seg til fakta. Ut fra det lille vi vet, synes motivet å være behovet for å lykkes og å skaffe seg oppmerksomhet. Denne saken er en personlig tragedie. Men ikke bare det.
Det ser ikke ut til at pasienter har blitt rammet av forskningen hans. Det tar heldigvis noe tid før forskningsresultater blir publisert til det får direkte innvirkning på den behandling som gis. De som produserer legemiddelet «Ibux» kan komme til å vurdere erstatning. De som har benyttet dette middelet, kan sannsynligvis slappe av. Ingen fare.
Rikshospitalet–Radiumhospitalet tar saken på ramme alvor. Alt tyder på at de jobber raskt og effektivt for å rydde opp. En kommisjon som skal finne ut hva som har skjedd, er nedsatt. Forskeren har selv innrømmet jukset og har overlevert alt materialet til sykehuset og kommisjonen.
Hvor mye denne saken har skadet norsk forskning, er ikke godt å si. Det vil avhenge av blant annet resultatene av den gransking som nå skal skje. Spørsmålet er om vi her snakker om én forsker som svikter eller om det er flere som er involvert, slik at vi kan snakke om en systemsvikt.
Norsk kreftforskning har hatt en godt ord på seg. En periode framover må man regne med å slite med å få finansiert nye prosjekter.
Direktør ved Norsk Forskningsråd, Arvid Hallén, sier det er påfallende at åpenbart juks kan passere så mange instanser hvor fagkyndige er involvert.
Jan Helge Solbakk, professor og leder ved Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, mener medforfatterne må holdes ansvarlig for innholdet i de samme artiklene.
– Jeg blir forbannet når jeg ser at disse 13 medforfatterne unndrar seg sitt medansvar for dette. Det er ynkelig. Hvis de hadde gjort jobben sin, ville denne artikkelen aldri blitt publisert. Man overser deler av problemet hvis man gjør dette til en sak om en utro tjener. Hvis disse 13 hadde fulgt spillereglene for å være med som medforfattere, vil vi aldri hatt denne skandalen, sier Solbakk.
Vi forstår at Solbakkk er forbannet, men han bør få klarhet i flere fakta før han svinger pisken over alle tretten medforfattere. Det kan ikke være slik at alle som bidrar nødvendigvis har fullt medansvar. Det må da være de som har jobbet tett med den aktuelle forskeren som i første rekke kommer i søkelyset.
Denne saken reiser spørsmål om kvalitetssikring av forskningen. Det kan ikke overlates til tilfeldige medforfattere. Det må være en instans ved det instituttet der forskningen skjer eller et eget organ som får ansvar for en bedre kvalitetssikring enn det som synes å ha skjedd i dette tilfellet. Det forhinder ikke at det er den enkelte forsker som faktisk jukser, som må ta hovedansvaret for sine handlinger. Vi vil også komme et godt stykke på vei om forskerne skjerper sitt kritisk blikk mot hverandre. Det er nå en gang slik, at ikke en gang det forskere kommer fram til, kan tas for god fisk.
I 2004 ble det forslått strengere straffer for å ha publisert forskning som ikke holder mål. Det er god grunn til å ta dette forslaget opp av skuffen igjen.