Politikerne er ikke ufølsomme beslutningsmaskiner med ryggrad av stål. De er såre og skjøre som andre folk, i alle fall hvis man er statsminister. Både Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik har denne uken fortalt om skjørhet, sårhet og motløshet, skriver redaktør Magne Lerø.

– Jeg har ikke hatt lik psykisk styrke kontinuerlig siden 1998. Min psykiske helse har svingt, og mer for meg enn de fleste andre. Men jeg vet mye mer om symptomene nå, og hva jeg må gjøre for å unngå å bli syk igjen. Men verken jeg eller noen andre har noen garanti, sier Kjell Magne Bondevik til Dagsavisen. Det var på et lukket seminar på Gardermoen i går at Bondevik vakte oppsikt ved åpent å fortelle om sykdommen som rammet ham så hardt i 1998, og om hvordan han har lært seg å takle en stresset hverdag uten å bli syk igjen.

Har man først gått på en psykisk smell, er det ikke uvanlig at man kommer i kontakt med de samme problemene igjen dersom man fortsetter i samme spor som tidligere. Kjell Magne Bondevik var tilbake i stillingen som statsminister etter bare tre uker. I går var de første gang han fortalte at han har opplevd psykiske svingninger de siste syv årene. Han var i sterk tvil om han ville makte å komme tilbake som statsminister, men etter et par dager i jobb følte han at dette kom til å gå bra. Med støtte fra familien og venner klarte han å skjøtte sitt ansvar som statsminister.

I filmen «Oljeberget» møter vi også Jens Stoltenberg som sliten, deprimert og motløs. Ikke på den måten at han måtte kaste håndkleet for en periode, som Bondevik, men nok til at vi forstår at dette har preget ham både privat- og i jobbsammenheng en periode.

Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg likner litt på hverandre. De har begge stor evne til empati, er gode til å ta inn inntrykk fra om omgivelsene og andre mennesker, og er til stede med hele seg i det som skjer. Derfor forstår de seg godt på mennesker og er i stand til å skape et godt arbeidslima rundt seg. Begge er også dypt forankret i en overbevisning om hva som er rett og galt. Prisen for følsomhet, skikkelighet og ærlighet er at man til tider også må kjenne på smerte og håpløshet i sitt eget følelsesliv.

Jens Stoltenberg framstår nærmest som prototypen på et sunt, velbalansert menneske. Han er  noe av det beste landet kan oppdrive når det gjelder nasjonalt politisk lederskap. I filmen «Oljeberget» framstår han som en av oss, på godt og ondt. Det er bra at vi har en statsminister som ikke framstår som et overmenneske.

Kjell Magne Bondevik vant tillit og respekt ved å stå fram og fortelle om sin «psykiske knekk». Det er flere hundre tusen mennesker som opplever sterkere svingninger i sitt følelsesliv enn det de ønsker. I dager, uker, måneder eller år kan man være ute av stand til å yte det man vanligvis er gode til, både på jobb- og hjemmeplan. For alle disse har det stor betydning at våre to siste statsministere er åpne om at livet ikke bare går på skinner for dem heller til alle døgnets tider. De kjenner på tvil og frustrasjon, selv om det ikke virker slik når de er i aksjon i offentligheten.

Jens Stoltenberg tapte valget for vel fire år siden, og Ap gjorde et historisk dårlig valg. Det kunne blitt enden på Stoltenbergs dager som leder for Ap. Den samme situasjonen er Erna Solberg i nå. Når Jens Stoltenberg klarte å innta statsministerstolen igjen, tror vi det skyldtes hans evne til å ta signaler, vinne tillit, være ærlig, vise sårbarhet og strekke seg – de gode egenskapene som i gitte situasjoner kan gjøre en trist og motløs. Jens Stoltenberg forsøkte ikke å ta makten som en annen maktpolitiker, men han justerte den poliske kursen, bygget nye allianser og fikk tillit. Det samme gjorde Kjell Magne Bondevik. Det har aldri Carl I. Hagen klart, men han har heller aldri fortalt om at han ligger på stranden i Spania og føler seg utafor,  deppa, motløs og i tvil om mye.