De fleste asa-selskapene gjør som politikerne har bestemt: Skaffer seg kvinner i styret. Men i det daglige er det mennene som styrer som før. Her gjelder ingen representasjonstekning. Dette er politikerfritt område, skriver redaktør Magne Lerø.
De femti største almennaksjeselskapene i Norge har i gjennomsnitt 30 prosent kvinner i styrene. 87 kvinner er i styreposisjon. Men i konsernledelsen i de samme selskapene, er det bare 27 kvinner.
Det er Marit Hoel i Center for Corporate Diversity som har stått for opptellingen. Hun sier til Dagens Næringsliv (DN) at hun er bekymret fordi tilveksten av nye kvinner til styrene ikke vil bli god nok. Likestillingsminister Karita Bekkemellom tror det vil bli flere kvinner i konserneledelsen som følge av at det blir flere kvinner i styrene. Hoel tror ikke det er så enkelt. Hun har ingen god forklaring på hvorfor kvinnene ”blir borte” på veien mot toppledelsen.
Næringsminister Odd Eriksen mener det må være noe galt med holdningen til toppledelsen når det er så få kvinner der. DN har funnet ut at det kun er 13 prosent kvinner i konsernledelsen i de selskaper hvor staten er en dominerende eier: Statoil, Hydro, DNB Nor, Yara, Cermaq, Telenor og Posten. I 2003 var kvinneandelen 16 prosent. Mens det blir flere kvinner i styrene, blir det altså færre i toppledelsen.
Det later ikke til at Odd Eriksen har noe verktøy han kan bruke for å få økt kvinneandelen i Statens pengemaskiner.
– Det er ikke eier som ansetter. Men jeg som eier kan bevisstgjøre styrer og jeg kan påvirke gjennom styreutvelgelse. Det er et langsiktig arbeid som blir vektlagt av denne regjeringen, sier Eriksen til DN. Her er det ikke mye han kan gjøre, med andre ord.
Toppsjefene i ”statsselskapene” og andre store børsnoterte selskaper legger gjerne vekt på å opptre politisk korrekt. De sier alle de er for kvinnelige ledere over alt i organisasjonen. De vil også si at de gjerne skulle hatt femti prosent kvinner i sin ledergruppe. De mener det nok også. Men når nye ledere skal pekes ut, går de etter prestasjoner og kvalifikasjoner. Da gjelder det å finne den som har vist at man står på og krever resultater, som gir jernet når det trengs og som vil ofre det som kreves av tid og innsats for å levere resultater. Da ender man i de fleste tilfellene opp med en mann. Men få unntak er det osp menn som er administrerende direktør i de børsnoterte selskapene. Det er de med ”killerinstinkt” man leter etter, for å sitere den tidligere hodejegeren, Elin Ørjasæther. De fleste med den slags egenskaper er menn.
– Argumentet om at kvinner ikke vil til topps, er jeg skeptisk til. Det kan nok være en liten del av mosaikken, men det forklarer ikke hele pulsespillet, sier Marit Hoel til DN. Det er nok behov for mer forskning for å finne ut hvorfor det er slik at kvinnene ikke når de posisjoner hvor makt virkelig utøves og verdiskapingen skjer. Det skjer i det daglige arbeid i bedriftene. Det er de som sitter i konsernledelsen som driver butikken. Det er ikke styret. Det er lederne, ikke styret som skaper resultatene. Det er hovedregelen. Hvis alt fungerer som det skal og man har en dyktig ledelse som er på sporet, er det ikke all verdens jobb å sitte i et styre. Styret skal kontrollere, være samtalepartner og treffe de stor beslutninger som den daglige ledelsen gjerne har jobbet i uker og måneder med. Da er det godt å ha hatt egen ledererfaring på toppnivå.
Styret er et meget viktig organ – til sitt bruk. Det at flere kvinner kommer inn i styret, vil i liten grad endre arbeidet i styret og måten bedrifter ledes på. Det er ikke grunnlag for å redefinere styret og administrasjonens ansvar som følge av at kvinnerepresentasjonen øker. Elin Ørjasæther har advart kvinner mot å ende opp som ”selskapedamer” i styrene fordi man ikke har nok erfaring i å være leder på topplan. Utfordringen for kvinnene i styret som ikke har erfaring fra å være ledere på topplan, blir å gi et bidrag i som oppleves som relevant og nyttig. Det samme gjelder selvsagt for mennene.
Først og fremst bør kvinnene søke posisjoner der man personlig har ansvar for å skape resultater, det er ikke i styret, men som toppsjef og medlem i konsernledelsen. Det tar seg pent ut med 40 prosent kvinner i styrene, men det er noe som ikke stemmer hvis det forblir 13 prosent kvinner i konsernledelsen og praktisk talt ikke en eneste kvinne som toppleder i børsnoterte selskaper.