Frp er nå klar til å kjøre fram Siv Jensen som statsminister etter Jens Stoltenberg. For Høyre kan dette bli en ulykke, for mange velgere en liflig tanke, skriver redaktør Magne Lerø.

Nå handler det om Jens eller Siv. Siv Jensen kan innta sin drømmeposisjon. I kveld får hun alene møte Jens Stoltenberg til duell både i NRK og TV 2. Det var i forrige uke Frp utfordret Stoltenberg til å møte Jensen «face to face». Det skjedde samtidig som vi fikk meningsmålinger som viser at det for tiden synes å være like mange velgere som vil stemme Frp som Ap.

Frp har i årevis kjempet for å ta fra Høyre posisjonen som det ledende opposisjonspartiet. Erna Solberg må nå innse at hun er satt på sidelinjen når det er statsministeren som skal utfordres. Høyre har bare halvparten så stor oppslutning som Frp. De har all mulig grunn til å fortvile.

Frps framgang var også tema i «Standpunkt» på NRK i går kveld. Den enkleste analysen ga Knut Haavik, tidligere redaktør i Se og Hør, den tidligere Høyremannen som enkelte nærmest har sett på som pressetalsmann for Frp. Når Frp har så stor oppslutning, skyldes det at de er det enste partiet som ikke har måttet ta regjeringsansvar. Haavik selv reagerte sterk på at Høyre gikk fra sine skatteløfter da de kom i regjeringsposisjon. Han var også tydeligvis i tvil om Frp ville klare å holde løftene bedre enn de andre partiene.

Selvsagt vil de ikke det. Frp vil starte i en regjering i lykkerus. Etter hvert vil det bli en grusom opplevelse for et parti som har særdeles liten trening i å måtte ta ansvar for alt man mener.

Mangelen på regjeringserfaring er nok den viktige grunnen til Frps suksess. Men ikke den eneste. Carl I. Hagen har i årevis utøvet et utmerket lederskap. Geir Moe har bygget partiet. Siv Jensen har vist seg som et politisk talent av de sjeldne. Frp er blitt sett ned på, smilt av og oversett. Det er det ingen grunn til. Nå framstår Frp som like seriøse som andre partier. Det er ikke noe annenrangs over Frp-politikere. Partiet søker nå politisk makt. Det bør de få i kraft av den oppslutning velgerne gir dem. Det vil skje i stor skala rundt om i kommunene neste høst.

Frp er samtidig en skjør skapning. Det er ikke mange år siden det også ble snakket om Kristin Halvorsen som statsminister. I dag har SV mindre enn en tredjedel av den oppslutningen de en gang hadde på meningsmålingene. SV viste seg å ha en relativt liten gruppe kjernevelgere. Gruppen kjernevelgere er neppe større i Frp. Derfor kan det fort ende med med 10 prosent oppslutning på meningsmålingene for Frp. Det vil imidlertid ikke skje i denne stortingsperioden dersom regjeringen fortsetter. Da kan Frp vokse seg større enn Ap.

Problemet for Jens Stoltenberg er at regjeringen ikke får skikkelig uttelling for den politikken de fører. Det er for mange SV-ere og radikalere i Ap som er frustrert over at man ikke får lagt om kursen i skikkelig rød–grønn retning. Det blir ikke nok entusiasme for regjeringsprosjektet. Så langt har det vært lite kraft i den opposisjonspolitikken Venstre, KrF og Høyre har ført. Det er Frp som kan ture fram med løfter om at det meste skal bli billigere, det skal bli mer penger til det meste og at skatter og avgifter skal bli lavere. Siv Jensen forstår bedre enn noen at dette ikke henger godt nok sammen. Men den debatten tar hun ikke nå. Nå gjelder det å bygge partiet og tiltrekke seg enda flere velgere. Hun er i støtet. Frp kan komme til å slå knock out på de andre partiene ved valget om vel tre år.

Å havne i regjering med Siv Jensen som statsminister, er nærmest en vond drøm for Erna Solberg. Det kan hun sannsynligvis ikke tenke seg. Det vil dessuten være en risikabel strategi for Høyre. Men i valget mellom Frp og Ap, må Høyre velge Siv Jensen.

Den eneste måten Høyre kan komme seg ut av skyggenes dal på før det kan være for sent, er å komme opp med en politikk som har appell til større velgergrupper. Politikken må komme først. Det nytter ikke å tro løsningen er å finne en ny leder. Det måtte i tilfelle være at man valgte en ny leder som faktisk står for en annen politikk enn den partiet har stått for de siste årene. Et slikt alternativ ser de ikke ut til å ha i Høyre.