Det mest naturlige er at partilederen blir statsministerkandidat. Men hvis Frp ikke orker gi slipp på Carl I. Hagen, er ikke Siv Jensen typen som vil ta plass i skyggen av eks-sjefen slik Valgerd Svarstad Haugland måtte gjøre, skriver redaktør Magne Lerø.

Det er hyggelige problemer de har i Frp for tiden. Tre og et halvt år før neste stortingsvalg har de nemlig startet diskusjonen om det er Siv Jensen eller Carl I. Hagen som bør bli statsminister. I går kunne Dagsavisen fortelle at sterke krefter i partiet mener at Hagen bør bli statsminister. Det er en gedigen tanke, selv for Carl I. Hagen som offentlig ikke har drevet det lenger enn til å dagdrømme om å bli stortingspresident. Fire år senere ble han visepresident. Om det skulle skje at han om fire år også blir statsminister, vil han kunne summere opp sitt liv med å si at han har vært heldigere enn han som vant både prinsessen og halve kongeriket.

At Frp kan få statsministeren om fire år, er lite sannsynlig. Velger de å kjøre fram Hagen som statsministerkandidat, øker i alle fall ikke sjansen. Både KrF, Høyre og Venstre har trolig mindre tillit til Hagen enn til Siv Jensen som samarbeidspartner. Hun har vært opptatt av å bygge tillit hos dem hun vil være avhengig av støtte fra. Det avgjørende for de andre partiene er forutsigbarhet. De orker ikke forholde seg tett til Carl I. Hagen, som hopper som haren der han ser det er mulig å hente oppslutning fra velgerne.

Om så skulle skje, at Frp skulle havne i regjering, hvilken posisjon skal da Carl I. Hagen ha? Skal han ikke være med i regjeringen? Skal han bli helse- og omsorgsminister – med Siv Jensen som statsminister?

Når man først begynner å snakke om hvem som skal være statsminister, er det forståelig at Carl I. Hagens navn bringes på banen. Han er fortsatt leder for partiet. Få, om noen, er i tvil om at Siv Jensen vil klare partilederjobben på en utmerket måte. Men har hun det samme politiske talentet som Carl I. Hagen? Hun har ennå ikke fått prøvd seg på å takle interne stormer som sjef. Det er forskjell på å være nummer en og nummer to i en slik situasjon.

Dagsavisens politiske redaktør, Arne Strand, lar ikke sjansen gå fra seg til å servere bombastiske meninger. Han skriver i dag at det vil være mistillit til Siv Jensen å kjøre fram Carl I. Hagen som statsminister. Det kan han gjerne mene, men det avgjørende er jo hvordan Frp og Siv Jensen ser på det. Vi har da en solid tradisjon her til lands for at partilederen ikke samtidig er statsminister. Slik gjorde de det i KrF med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland, i Høyre med Kåre Willoch og Erling Nordvik og i Ap med Reiulf Steen og Oddvar Nordli, og med Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland.

Arne Strand skriver også at å kjøre fram Carl I. Hagen vil være en «så kraftig nedvurdering av Siv Jensen at hun antagelig ville trukket seg fra partiledelsen». Det var da voldsomt. Er det slik at den garvede politiske kommentatorer også er blitt velsignet med profetiske evner?

Nå ser det ut til at VG kan gi hjelp. De har fått utført en meningsmåling i full fart. De fleste ønsker seg Siv Jensen som statsminister framfor Carl I. Hagen. Det er praktisk talt jevnt mellom dem blant Frps velgere, men i befolkningen som helhet er det 41,8 som vil ha Jensen og 25,3 som vil ha Hagen. Hagen berømmer Siv Jensen for at hun på så kort tid har fått en så sterk posisjon i befolkningen. De henviser selvsagt til partiet når det blir spørsmål om hvem som er partiets statsministerkandidater. Er det noen som har respekt for folkemeningen, er det Frp. Så saken skulle vel dermed være avgjort?

Dette kan bli en sak som dukker opp ubehagelig ofte for Frp framover. Det vil bringe de interne forholdene i Frp i fokus. Her kan det også ligge en kime til personstrid. I så fall må Frp avklare hvem som skal fronte partiet som statsministerkandidat tidligere enn de hadde tenkt.

Partilederne i KrF, Venstre og Høyre vil ikke kommentere hvem Frp vil ha som statsminister. Det spørs om de i sitt stille sinn tenker at det bør bli Siv Jensen, i den grad de er i stand til å tenke den tanken at Frp skal stikke av med statsministeren etter valget neste gang.

Det mest naturlige vil være å kjøre fram partilederen som statsministerkandidat. Selv om Valgerd Svarstad Haugland var partileder, måtte hun leve i skyggen av Kjell Magne Bondevik. Han fortalte åpent at det var både vondt og vanskelig at Bondevik ble lyttet mer til enn henne på landsmøtene. Siv Jensen kan komme til å oppleve noe av det samme. Men ikke i like stor grad. Jensen er en annen type enn Svarstad Haugland. Hun vet å bruke den makten hun får. Hun vil ikke finne seg i å være nummer to i skyggen av Carl I. Hagen, dersom hun faktisk blir partileder.