Statsminister Villepin kan tape. Han har ikke har nok makt til å tvinge igjennom en arbeidslivsreform han er overbevist om at de unge som protesterer vil ha fordeler av. Det er ikke første gang ledere har måtte gi opp i kampen mot ukontrollert uforstand, skriver redaktør Magne Lerø.
Kaoset i Frankrike vil ikke ta slutt. Ingen ting tyder på at studentene og fagbevegelsen vil gi opp den massive motstanden mot den nye CPE-loven, som gir arbeidsgivere rett til å gi arbeidstakere under 25 år avskjed uten grunn. Det høres unektelig brutalt ut å innføre en lov der de svakeste, de unge uten arbeid, ikke omfattes av den beskyttelse som andre arbeidstakere har. Dominique de Villepin hadde nok regnet med protester, men ikke at det skulle ta av slik det har gjort. Noen kommentatorer drar sammenlikninger med de voldsomme studentopprørene i 1968, som spredte seg over hele Europa. Det er imidlertid en forskjell: De streikende og protesterende har ikke et program de samler seg bak denne gangen. I den grad de har noe som samler dem – ut over at de er imot CPE-loven – er det motstand mot de endringene som skjer i Vestens arbeidsliv, blant annet som følge av globaliseringen. Det er frykt og uro som driver demonstrantene.
Av de toneangivende landene i Europa, er Frankrike et av de som har kommet kortest med å ta inn over seg globaliseringen. Storbritannia er blant landene som har kommet lengst. Det har gått hardt for seg til tider, men den britiske politiske ledelsen har fått folket med på at velferdsordninger må legges om, og at man må utsette seg for konkurranse på arbeidsmarkedet. I Frankrike vil man tviholde på en sterk stat, sterk beskyttelse mot omverdenen, solide rettigheter for de som er i arbeid og store subsidier blant annet til landbruket. Når arbeideledigheten blant unge er 20 prosent, og i enkelte miljøer nærmere 40, så har man et gedigent samfunnsproblem. I fjor var det opptøyer blant arbeidsløs innvandrerungdom. Den politiske ledelsen i Frankrike frykter at situasjonen skal komme ut av kontroll.
Det er statsminister Villepin som kjører saken. Etter hvert som uroen har vokst, har han mistet støtte og er blitt mer og mer isolert. Neste år er det presidentvalg i Frankrike. Her vil Villepin stille opp mot innenriksminister Nicolas Sarkozy. Sarkozys støtte til den nye loven er blitt mer lunken. Han oppfattes ikke som solidarisk med Villepin. Loven er imidlertid vedtatt. I dag ventes det at Grunnlovsrådet vil ta stilling til påstanden om at CPS strider mot grunnloven. Hvis det blir konklusjonen, har Villepin tapt.
President Jacques Chirac har varslet at han vil komme på banen. Han har så langt støttet Villepin. Det er varslet nye aksjoner tirsdag. Det kan være Villepin og Chirac sammen forsøker å komme opp med noe som roer gemyttene. Begge sliter imidlertid med å kunne opptre med autoritet.
Ledelsen i en bedrift kan tvinge igjennom noe som hovedtyngden av de ansatte er imot. Den samme makten har ikke en politisk leder. Makten er jo gitt dem av folket. Regjeringen har faglig støtte for at CPE-loven vil føre til at flere unge kommer inn i arbeidslivet. All fornuft tilsier at man bør prøve dette virkemiddelet. Men studenter og fagbevegelsen er imot og forlanger at regjeringen skal finne på noe annet. Stemningen er pisket opp, slik at det også er vanskelig å nå fram med kompromisser. Det er et emosjonelt virvar som rir Frankrike for tiden. Det er tragisk. Når nesten et «halvt folk» setter seg på bakbena i en slik sak, lover det ikke godt for framtiden. Landet som ga de revolusjonerende ideen om frihet og likhet i brorskap framstår som protestenes land. De stemte også ned forslaget til ny grunnlov for EU. Det er uklart hva man vil ha istedenfor. Man samler seg bare i en protest mot utviklingen.
Det står om Dominique de Villepins politiske liv. Det får så være. Verre er det at det står om Frankrikes evne til å tilpasse seg den verden de er en del av. Det kan bli skikkelig ille for det frihetselskende franske folk.