Skal Jens Stoltenberg gjøre den radikale fløyen i eget parti fornøyd, må han drive en næringspolitikk han selv ikke har tro på. Odfjell var bare et symptom på en grunnleggende uenighet som regjeringen vil slite med, skriver redaktør Magne Lerø.
I Odfjell-saken ser det ut til at Jens Stoltenberg har vekket en ideologisk sovende bjørn. Sist Jens Stoltenberg var statsminister, lanserte han et program for modernisering av staten. Den radikale fløyen i partiet var skeptisk fra dag én av. Han lot daværende helseminister Tore Tønne få banke igjennom en omstridt sykehusreform, som ifølge kritikerne i eget parti ville bety mer marked og mindre offentlig styring. Han kjempet igjennom privatisering av Statoil og Telenor. Og det endte med et katastrofevalg i 2001.
Da det ble kjent at regjeringen ville gå inn for Johan Fr Odfjell som ny styreleder i Statoil, begynte de radikale – med Jan Bøhler i spissen – å lure på om Jens Stoltenberg ikke hadde lært noe som helst. Siden katastrofevalget i 2001 har Jens Stoltenberg sakte men sikkert fått partiet på fote igjen. Det skjedde ved å legge kursen i mer radikal retning, og ved å få LO skikkelig med på laget igjen.
Ett av de områdene Jens Stoltenberg lovet at det skulle bli forandringer på, om de rød–grønne kom til makten, var industri- og næringslivet. I Soria Moria-erklæringen snakkes det om en mer aktiv næringspolitikk. Det har vi sett fint lite til. Næringsminister Odd Eriksen er til og med i ferd med å droppe å innføre ervervsloven igjen. Odfjell klarte de ikke å svelge i Ap.
Jens Stoltenberg ser ikke behovet for mer aktiv næringspolitikk, i alle fall ikke den typen Jan Bøhler står for. Odfjell var helt grei for Stoltenberg. Han visste at med Odfjell i styrelederposisjon, ville Statoil oppføre seg som alle andre børsnoterte selskaper. Når man går på børs, forventer børsen at man opererer som børsnoterte selskaper flest, og at det ikke ligger en politisk agenda til grunn for styringen av selskapet. For Jens Stoltenberg er dette selvsagt. Det var derfor han ville privatisere Statoil. Statoil er i dag et internasjonalt oljeselskap som konkurrerer og samhandler med de store. Det er ikke lenger et selskap som tar opp oljen på norsk sokkel. Derfor privatisering.
Hvis Johan Fr. Odfjell hadde sagt fra seg etterlønnsavtalen, ville det ikke blitt ro rundt ham. Det som først og fremst var galt med Odfjell, mener den radikale fløy i Ap, var at han «bare er en børsmann». Marit Arnstad er blitt symbolet for det de vil ha: en kvinne, fra distriktet, med solid politisk erfaring og som ikke er opphengt i snever børstenkning.
SVs Inge Ryan og Sps Ola Borgen Moss sier til Dagens Næringsliv (DN) lørdag at de ønsker at Statoil skal investere mer i Norge.
– Selvsagt skal Statoils oppgave også i framtiden være å tjene gode penger. Men vi i SV er opptatt av at de statlige selskapene skal ha ledere som tenker videre enn bare bunnlinjen, sier Ryan.
Det bør alle ledere gjøre. Statoil har selvsagt et samfunnsansvar. Noe helt annet er det om den norske regjering gir beskjed til Statoil om at det skal investeres mer i Norge selv om dette er betydelig mindre lønnsomt enn å investere i utlandet.
Ole Morten Moe, som er energipolitisk talsmann for Sp sier til DN at også han ønsker sterkere satsing i fedrelandet fra de store energiselskapenes side. Han sier han har mindre tro på at den ene eller andre personen på styretoppen skal bety svære forskjeller.
Det har han rett i. Statoil er det samme om det er Odfjell eller Arnstad som er styreleder. I realiteten. Symbolverdien av å få Arnstad i toppen er imidlertid stor.
I Klassekampen lørdag etterlyser Fagforbundets leder Jan Davidsen en mer langt mer offensiv eierskapspolitikk.
– Regjeringen ble valgt på et mandat til å styre etter en annen kurs enn den som har vært gjeldende de siste 15–20 årene. Den må løsrive seg fra dogmene som har styrt utviklingen i lang tid, sier Davidsen.
Dette kan ikke Jens Stoltenberg tenke seg. Stoltenberg har bidratt til at de dogmene som Davidsen snakker om, er blitt akseptert i Ap. Konsekvensen av det Davidsen ivrer for, er å skru utviklingen tilbake. La Statoil og Telenor bli heleide statsselskaper, ta dem av børs og avvikle EØS-avtalen. Det er dødfødt politikk.
Men noe må Jens Stoltenberg finne på. Han må få kontroll over Jan Bøhler og de andre aksjonistene. Stoltenberg tåler ikke at han bli overkjørt såpass tøft av partiet og stortingsgruppen en gang til. Det er ikke så enkelt som å passe på at de man utnevner til styremedlemmer ikke har fått gedigne fallskjermer. Hadde det enda vært så enkelt. Spørsmålet er om Jens Stoltenberg klarer å lansere en eierskapsmelding, som er ventet om noen uker, som inneholder nok til at den radikale fløyen kan si seg fornøyd eller om det blir ny strid om eierskapspolitikken i Ap.
Jens Stoltenberg er svekket gjennom det som skjedde i Odfjell-saken. Men for å vinne styrke, vegrer han seg for a lefle med en politikk som han er grunnleggende imot. Stoltenberg er imot at man forsøker å gjøre børsnoterte selskaper til noe det ikke skal være: selskaper som styres på politiske premisser.