Når mennesker truer med å sulte seg til døde, gjelder det å vise klokskap og ikke drive markeringspolitikk. Bjarne Haakon Hanssen og Kristin Halvorsen bedriver for tiden god kriseledelse, skriver redaktør Magne Lerø.

I helgen kritiserte Erna Solberg regjeringen for å være uklar i politikken overfor afghanere som sultestreiker. Den kritikken kunne hun spart seg. Når mennesker ligger døden nær på plenen framfor Oslo domkirke etter å ha sultestreiker i nærmere en måned, kan ikke regjeringen late som om den situasjonen ikke finnes. Da er ikke poenget å marsjere som de tøffe gutta i klassen og skrike «vi går rett på, samme hva vi støter på». I en krise gjelder det å vise klokskap. Det handler om å velge andre ord og uttrykk for ikke å låse fast en situasjon fullstendig. Det gjelder å holde åpne muligheter for dialog. Samtidig må det fastholdes at ingen kan tvinge norske myndigheter til å omgjøre vedtak ved å sultestreike.

Når striden rundt karikaturene ble så bitter i Danmark, hadde det sammenheng med at statsminister Anders Fogh Rasmussen overhodet ikke var villig til å gå i dialog med de muslimske lederne i Danmark. Det hadde ikke vært nødvendig å gi etter for deres krav, men krisen kunne ha blitt mindre i omfang om man hadde vært villig til dialog.

Vi skal ikke dra parallellene til de sultestreikende for langt. Vi må imidlertid erkjenne at dette blir en belastning både for land og regjering, dersom det ender med at flere av de sultestreikende dør som følge av den aksjonen de har satt i gang.

Så langt har regjeringen lykkes med å vise fasthet i kombinasjon med klokskap og vilje til dialog. Det er delte meninger i regjeringen. Det er gammelt nytt. SV står for en mer liberal innvandringspolitikk enn Bjarne Haakon Hanssen. De to siste dagene har regjeringen imidlertid maktet å formidle enighet. Bjarne Haakon Hanssen og Kristin Halvorsen har sammen oppfordret afghanerne til å avbryte sultestreiken. I går rettet de skarp kritikk mot SOS Rasisme og representanter fra Blits-miljløet som støtter sultestreikene, først og fremst representert ved SOS Rasisme

– Avblås sultestreiken! Mange er helt på grensa til en uforsvarlig helsetilstand. Det er veldig lett å forstå fortvilelsen og utryggheten, og mange har lurt på betingelsene for retur. Men de har trygghet for at dagens praksis blir opprettholdt fram til nyttår. Det er ikke mer å oppnå, sier Kristin Halvorsen.

Når bør selv de som mener vi fører en for stram flyktningepolitikk, bidra til at afghanerne avslutter sultestreiken. En regjering kan ikke godta å måtte omgjøre hundrevis av vedtak på grunn av sultestreik.

På lederplass skriver Aftenposten i dag at det «kan være rimelig å la afghanerne få sin sak vurdert av en uavhengig instans, som for eksempel Flyktningehjelpen eller Noas. I motsetning til SV mener vi at forutsetningen i så fall må være at de som ber om en slik vurdering, forplikter seg til å returnere frivillig hvis de ikke får medhold».

Vi er tvilende til å gi instanser utenfor det offentlige en slik rolle i behandlingen av opphold. Det ender fort opp med at også ande grupper vil kreve en slik spesialbehandling. Vi må kunne ha tillit til at norske myndigheter fatter riktige avgjørelser ut fra det som er regjeringens politikk på området.

Aftenposten skriver i dag at det er 2000 afghanere i landet uten gyldig oppholdstillatelse. De første har nå forlatt landet, men det vil være en komplisert jobb å få alle disse sendt hjem, fordi myndigheten ikke har oversikt over hvor de finner seg.

– Regjeringens politikk er at alle afghanere kan returnere frivillig og få støtte fra Norge, sier Bjarne Håkon Hanssen. Ingen vil bli returnert til områder som ikke er «godkjent» av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før nyttår.

De to statsrådene gir signaler om at regjeringen vil myke opp flyktningepolitikken på enkelte områder. Det er varslet i Soria Moria-erklæringen.

Statsrådene sier nå i klartekst at sultestreiken kommer i veien for og forsinker regjeringens arbeid med ny utlendingslov.– Det er mye vanskeligere å ta den diskusjonen med en sultestreik pågående, enn i ro og fred. Alle skjønner at en ikke kan ta prinsipielle beslutninger når en føler at en er under tvang, sier Hanssen. Det forstår vi.