Kjetil Rekdal tok selv styringen med sin exit. Jan Oksum ble båret ut. De to er diametralt forskjellige, men de har det til felles at de ikke lenger holdt mål som toppsjefer for henholdsvis Vålerenga og Norske Skog. Den ene forsto det, den andre ikke, med delvis god grunn, skriver redaktør Magne Lerø.
Jan Oksum angrer ikke på at han la ned papirfabrikken Union i Skien. Han sier til Aftenposten i dag, om lag et halvt år etter at han fikk sparken som konsernsjef, at nedleggelsen av Union var etter læreboken. Nedleggelsen skapte imidlertid så mye oppstyr at det medvirket til at han mistet jobben som sjef for Norske Skog.
Oksum peker på at nesten alle som arbeidet ved papirfabrikken har fått seg jobb i området. Det er skapt en rekke nye, lønnsomme og framtidsrettede arbeidsplasser, og det blir friområder og boliger der det før var tungindustri.
Langt på vei er det Jan Oksum som hadde rett, og nær sagt hele landets politikerkorps som tok feil. I løpet av det siste året har også de ledende papirprodusenter i verden sagt opp tusenvis av ansatte på grunn av overkapasitet, slik Oksum begrunnet nedleggelsen av Union med. For to uker siden varslet styret i Norske Skog at arbeidsstokken skal kuttes med 1000. Det er nesten tre ganger så mange som det arbeidet ved Union. Det har knapt vært et pip å høre fra politikerne.
Styret mente at Jan Oksum ikke var den rette til å stå for videre kostnadskutt og omstillinger i Norske Skog. Derfor fikk han sparken. Det kom overrakende på ham selv. Hva som derimot har skjedd på kammerset i Vålerenga, er det ingen som vet. Kjetil Rekdal virker imidlertid troverdig når han sier at det er han selv alene som har bestemt at han ikke lenger skal trene Vålerenga. Rekdal har tidligere sagt offentlig at han er avhengig av å lykkes som trener for å orke en slik jobb. I mediene begynte det å bli stilt spørsmål om tiden var ute for Rekdal. Rekdal ville selv ha styringen med sin egen avgang.
Kjetil Rekdal har vært en suksess for Vålerenga. Når det butter imot etter seks år som trener for det samme laget, er det naturlig at han selv stiller spørsmålet om han har gitt det han har i denne sammenhengen. Det er nok det Rekdal har følt på. Han har ikke hatt den samme gnisten som tidligere. Han har kjeftet og truet, og mediene begynte å merke seg at Rekdal begynte å miste kontroll over situasjonen.
Hvis en leder mister troen på at han kan levere, er det riktig å trekke seg. Det krever så mye å være toppsjef og topptrener at man er avhengig av å ha sterk tro på seg selv. Motivasjonen må være på tropp og en må ha krefter nok.
Det beste er når sjefen selv innser at tiden er kommet for å trekke seg. Det er et tegn på god selvinnsikt og godt lederskap når man vet at ens egen tid er ute. Det gjør det lettere å komme til en ny toppstilling et annet sted.
Kjetil Rekdal er fortsatt attraktiv på trenermarkedet. Jan Oksum er 56 år, er ingen «god merkevare» og har en noe smalsporet kompetanse. Han har ikke de samme valgmulighetene som Rekdal. Å si at Oksum klamret seg til jobben i Norske Skog, blir feil. Han tok styrets beslutning til etterretning nær sagt uten kommentar. Men han hadde ikke den same muligheten som Rekdal til å velge en annen toppjobb. Rekdal fikk 750 000 i fallskjerm. Oksum nærmere 11 millioner.
Ketil Rekdals exit som trener i Vålerenga er etter læreboken. Norsk Skogs avsettelse av Jan Oksum er en studie i hvordan det ikke skal gjøres: Styreleder Lars Grøholdt ba hodejegere lete etter en ny konsernsjef før Oksum hadde fått vite at styret aktet å sparke ham. Det plasserte Grøholdt som en styreleder i «verstingklassen».