Det kan godt være Per Emil Lindøe ikke ledet Norfund så elendig som store deler av de ansatte mente. Han ledet i alle fall ikke godt nok. Nå er han ute – og det er bra både for Norfund og Lindøe, skriver redaktør Magne Lerø.

Under administrerende direktør Per Emil Lindøes ledelse er Norfund, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i u-land, blitt en utrivelig arbeidsplass for mange. Han har kjørt seg fast som sjef. Da går det som regel fra vondt til verre. De tre siste dagene har Dagens Næringsliv rullet opp saken over ni sider. Misnøyen mot Lindøes lederstil og disposisjoner første til at en ansatt slo alarm og sendte styreleder Einar Steensnæs et brev der han hevdet at det Lindøe drev med nærmet seg et «Enron-nivå».

Etter den massive kritikken som ble fremsatt i brevet, ba styret Ernst & Young om å granske påstandene. Det endte med slakt både av Lindøes lederstil og disposisjoner.

Styret sluttet seg ikke til den massive kritikken Ernst og Young brakte til torgs. De følte seg sikre på at Lindøe i alle fall ikke hadde foretatt seg noe ulovlig. Nå er det en betydelig forskjell på å stå til stryk i ledelse og å begå ulovligheter. Om styret ikke opplevde mistillit til Lindøe, hadde han mistet tilliten blant store grupper av de ansatte. Det betyr ledelse i steintunge motbakker.

Lindøe sier til Dagens Næringsliv at det viktigste for ham er å ha tillit fra styret. Det har han på sett og vis rett i. Uten tillit til fra styret, kan en ikke være daglig leder. Noen ganger, for eksempel i omstillingsprosesser, kan en sjef miste de ansattes tillit og må operere kun på basis av tillit fra styret. I det lange løp får ikke en toppsjef gjort jobben sin, dersom han opplever å bli motarbeidet av de ansatte.

Alt tyder på at Lindøe har innsett dette. Han sier han meddelte styret at han ville trekke seg som toppsjef, men fortsette i selskapet. Han flytter til Nairobi for å bygge opp et Øst-Afrika-kontor for Norfund.

Lindøe fremstiller det slik at han selv har kommet til at tiden var ute for ham som leder. Han avviser det meste av kritikken som er rettet mot ham, og skriver: Etter min totalvurdering kom jeg til at det var riktig for Norfund og med hensyn til meg selv, at virksomheten fikk en ny leder.

Det har han utvilsomt rett i. Om styret ville tillatt latt ham å fortsette som toppsjef om han hadde ønsket det, aner vi ikke.

Lindøe kritiseres i rapporten for at Norfund tapt 300 millioner på sine investeringer. Ved første øyekast kan det virke som om dette kvalifiserer for å få sparken på dagen. Dette er imidlertid ikke uten videre en skandale. Norfund har som oppgave å gå inn med kapital i markeder der privat kapital ikke tør gå inn. Når risikoen er stor, må en regne med tap.

Uenigheten internt i Norfund toppet seg i diskusjonen om en investering i India. Fagfolkene i Norfund vendte tommelen ned for en investering på 140 millioner. Per Emil Lindøe ga seg ikke, og fremmet saken for styret. Han fikk støtte av styremedlemmene Borger Lenth og Grete Faremo. Styreleder Einar Steensnæs ville redusere investeringen til det halve.

Om to uker begynner Kjell Roland som ny sjef for Norfund. Med Lindøe plassert i Nairobi, er det all mulig grunn til å tro at gemyttene roer seg på kontoret i Oslo og at de ansatte kan konsentrere seg om å få gjort jobben sin.

Einar Steensnæs mener dette er en god løsning at Lindøe trakk seg som toppsjef, men fortsetter som sjef i Nairobi. Det er mulig det. Det er tydelig at styret ikke har vært overbevist om at Lindøe har vært en så elendig sjef som vi får inntrykk av å lese rapporten fra Ernst & Young og ved å høre på de ansatte. Å la ham fortsette ved kontoret i Nairobi med samme lønn som tidligere, er dog vel raust. Det signaliserer at det ikke var noe grunnlag for å be ham trekke seg. Det var det absolutt.