Gerd-Liv Valla slakter sykehusreformen for «tellekultur», men vet ikke hva hun vil ha istedenfor. Den form for styring som statsråd Sylvia Brustad argumenterer for, minner om ledelse i bakvendtland, skriver redaktør Magne Lerø.

I Dagbladet lørdag legger Sylvia Brustad sin vernende hånd over lokalsykehusene. Hun avlyser debatten med henvisning til at det står i Soria Moria-erklæringen at de skal bestå, og lover raskt å skape ro og stabilitet rundt sykehustilbudet. Det må bety at sykehusene kan kåres til en av budsjettvinnerne i neste uke.

Det er imidlertid en merkelig form for ledelse hun vil bedrive for å få løse sykehusenes problemer.

– Foretakene må ta sine beslutninger først, så skal jeg gripe inn hvis det ikke er bra nok, sier Brustad.

Dette er nettopp denne formen for ledelse som gjør at store grupper ledere i helsesektoren har kastet inn håndkleet. I bakvendtland er det slik at de underordnede hele tiden fatter beslutninger som blir overprøvd av dem som sitter over dem. På denne måten svekkes ledernes autoritet, istedenfor å styrkes. God ledelse innebærer at mål og premisser klargjøres på forhånd, slik at underordnede kan fatte beslutninger på grunnlag av de rammene som gjelder. Dette var ideen bak helsereformen. Helseforetakene skulle fatte beslutninger ut fra mål og rammer gitt av politikerne.

Det er i og for seg prisverdig at de rødgrønne har sagt at ingen lokalsykehus skal røres. Det betyr at det må kuttes på andre områder – en avdeling her og en pleier der.

Slikt blir det også støy av. Sist så vi det i forbindelse med situasjonen på Sunnaas. Helse Øst er flinkest i klassen når det gjelder å spare penger. Det betyr «en uholdbar situasjon både for pasienter og ansatte på Sunnaas», som vi kunne lese om i mediene for et par uker siden.

Når slike saker dukker opp, er svaret fra de ansvarlige at man skal «se på og vurdere». Noen ganger betyr det mer ressurser, andre ganger fortsetter det som det var.

Hvis Sylvia Brustad skal gi seg til å overprøve beslutninger som helseforetakene fatter, slutter systemet å fungere. Da er vi over i styring ut fra prinsippet: Vanskelige saker sender vi videre.

Til slutt får Brustad fanget fullt av saker det står strid om.

Før 2001 lå sykehusene under fylkene. Da hadde vi en evig diskusjon om hvem som hadde ansvar for hva, om øremerkede midler og ventelistebevilgninger. Med sykehusreformen fikk staten ansvaret. Styringsstrukturen ble tydeligere. Ansvaret ble plassert. Det er bedre med helsereformen enn det var før.

Sp har ivret for å føre sykehusene over til regionene. Da havner vi i samme uføret, bortsatt fra at det blir færre regioner enn fylker, hvis det blir noe av regionreformen da.

Det er grunner som taler for å droppe foretaksmodellen og opprette et statlig sykehusdirektorat underlagt statsråden. Da ender en opp med makt sentralt.

LO-leder Gerd-Liv Valla slakter sykehusreformen i Dagsavisen søndag, og minner om at LO var skeptisk til sykehusreformen da den ble innflørt. Nå har hun selv ligget på sykehus, og mener å ha mer solid bakgrunn for egne meninger. På sykehuset snakket hun nemlig med leger som fortvilte over at det hele tiden må telles kroner og vurdere hvilke pasienter som gir uttelling.

– Dette er en tellekultur, og vi må gå igjennom om det er slik vi ønsker å organisere ivaretakelsen av helsen vår, sier Valla.

Denne tellekulturen heter stykkprisfinansiering og DRG. DRG er et diagnosesystem som gir sykehusene ulik inntekt, ut fra hvilke sykdommer de behandler. Man får mer for å fikse et hjerte enn for å fjerne mandler. Dette er det beste systemet vi har. Det har selvsagt sine svakheter. Men kanskje LO har et system som virker bedre og som gjør slutt på tellekulturen?

Gerd-Liv Valla mener at også lederlønningene i helseforetakene er ute av kontroll. Det har hun helt rett i. Staten betaler millioner mer i lederlønninger enn det som er nødvendig for å få dyktige ledere til å bekle disse stillingene.

Men dette er knapt for peanøtter på regne. Her snakker vi om promiller av kostnadene. Sykehusene går fortsatt med dundrende underskudd. Stortinget later som om de ikke gjør det. I statsbudsjettet må man ta dette inn over seg. Bevilgningen strekker ikke til dersom lokalsykehusene skal bestå som i dag. Hvis ingen ting skjer, har vi tydeligvis mye bakvendtland-ledelse i vente.