SV er i ferd med å innse at småpartier i regjering ikke kan få bestemmende innflytelse over de store sakene i samfunnet. Under Kristin Halvorsens sterke ledelse er de i ferd med å bli et fullblods regjeringsparti som forstår seg på makt, skriver redaktør Magne Lerø.

SV gikk til valg på all stans i oljeboringen i nord, og at det ikke skulle bygges gasskraftverk med mindre rensing var på plass fra dag én. I begge disse sakene er de rødgrønne i ferd med å meisle ut en politikk som ligger langt fra SVs program. Det skjer ikke uten strid og smerte at SV har inntatt maktens korridorer.

SV ser ut til å finne seg til rette i en schizofren politisk tilværelse. Hallgeir Langeland, Audun Lysbakken og Ingvild Maggen Malvik, for å nevne noen, sørger for at SV seiler videre som et halvpopulistisk utspillsparti og at den sosialistiske retorikken er intakt. I dag, for eksempel, tar Malvik til orde for at oljefondet bør kjøpe seg opp i SAS og gjerne andre svenske selskaper, ettersom den nye regjeringen under Fredrik Reinfeldts ledelse har gjort det klart at de vil selge seg ut og ned. Malvik mener det er viktig å ha kontroll med SAS for å sikre distriktspolitiske hensyn.

Dette kommer aldri til å bli regjeringen politikk. Men det skader ikke at Malvik mener det. Den rødgrønne regjeringen tåler haugevis av denne typen politiske utspill. Det er i de sakene SV må kompromisse i forhold til programmet sitt at problemene oppstår.

Kristin Halvorsen er imidlertid en fullblods politiker som forstår seg på hva det betyr å ha makt. Man har makt ut fra størrelse. I de store og viktige sakene vet Kristin Halvorsen at man ikke kan få viljen sin dersom de er blant de prioriterte sakene for det største partiet. Den største og sterkeste vinner, for å si det enkelt. I slike saker gjelder det å dokumentere at man har fått innflytelse, selv om det er blitt annerledes enn man hadde tenkt seg og argumentert seg varm for. Det har SV klart, både når det gjelder oljeboring i nord og nå når det gjelder Statoils nye gasskraftverk på Mongstad.

Også når det gjelder Mongstad, er det grenser for hva SV kan godta. Men hvis først regjeringen blir enig med Statoil, finner man formuleringer som SV kan godta. Her har de også Bellona med seg.

I de store sakene gjelder det å holde ut den striden som gjerne er knyttet til at man må inngå kompromisser og svelge kameler. Det har de holdt på med de siste dagene. SVs parlamentariske leder Inge Ryan og Audun Lysbakken har tidligere vært krystallklare på at gasskraftverk skal renses fra dag én. Nå sies det rett ut at dette var retorikk. Nå heter det at det man egentlig mente i Soria Moria-erklæringen, var at Statoil skal forplikte seg til å rense så snart teknologien er på plass. Det skal ikke være mulig å lure seg unna.

Å ha makt innebærer også at man får gjennomslag for hjertesaker. Dette var et viktig motiv for at hjertesakspartiet KrF holdt ut år etter år i regjering. Barnehager til alle er en hjertesak for SV, som de ser ut til å få uttelling for. Rensing av gasskraftverk er en annen.

Det er dette som gjør energipolitikken særdeles interessant å følge med på. Her har både Ap og SV sterke interesser. Nå er det første hinderet for at Statoil skal få bygge på Mongstad fjernet. Det gjenstår imidlertid å bli enige om hvem som skal betale kostnadene med rensingen. Statoil sier de ikke vil ta mer enn 10 prosent. Det betyr at staten må inn med flere milliarder for å få etablert den nye verdikjeden som starter med at gass blir fanget opp, fraktes til oljefelt, pumpes ned og sørger for at det blitt utvunnet mer olje.

Ryktene går om at olje- og energiminister Odd Roger Enoksen ikke har klart å skaffe til veie så mye som er nødvendig for å få finansiert utbygging på Mongstad slik man tenker seg.

SV vil at regjeringen skal bla opp slik at man får på plass CO2-redning. En del i Ap er ikke så opptatt av å forsere utviklingen med rensing. De mener det blir for dyrt og at rensing får komme når man ser at teknologien er der.