For Kjell Magne Bondevik var overbevisningen om gasskraftverk viktigere enn makten. For SV er det motsatt. Det ville vært et enda større nederlag om de nå måtte ha pakket seg ut av regjeringskontorene, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi har tidligere skrevet at SV er i ferd med å bli et fullblods regjeringsparti. Men avtalen om Statoils gasskraftverk på Mongstad har de vist det til fulle. SV har akseptert at det er makta som rår. Et parti med 6–7 prosents oppslutning kan ikke forhindre det som både et flertall i regjeringen, i Stortinget og sannsynligvis i folket, ønsker. Når det skal bygges gasskraftverk på Mongstad, ikke med rensing fra dag en, men først i 2014 er det et ydmykende nederlag for SV. Å gå ut av regjeringen ville vært en enda større nederlag.

Denne saken er en seier for Jens Stoltenberg. Han har vist at regjeringen er i stand til, ikke bare å finne kompromisser, men å fatte avgjørelser som er så kontroversielle at de truer med å oppløse regjeringen. Stoltenbergs viste sine evner til å finne kompromisser når det gjaldt oljeboring i Nord. Da kunne SV med rette si at de hadde fått betydelig gjennomslag for sine synspunkter. Det var helt greit at Kristin Halvorsen snakket om å «gi og ta». Når det gjelder Statoils gasskraftverk, er nederlaget så pass stort at man det ikke er stort mer å si at man ikke har vunnet fram med sitt syn. Gråtende unge politikere taler for seg.

Etter at Kristin Halvorsen hanen snakket med Statoil-sjef Helge Lund ble hun overbevist om at det ikke var mulig å bevege Statoil lenger. Da måtte SV i praksis velge om de ville godta nederlaget eller gå ut av regjeringen.

Det er for tidlig for SV å oppgi regjeringsprosjektet. De må kunne vise til flere resultater i regjeringsposisjon og at de faktisk er i stand til å ta regjeringsansvar. Det blir noe helt annet om SV går ut av regjeringen om to år, et år før neste stortingsvalg. Det var jo flere i KrF som mente partiet burde gått ut av regjeringen og kjørt på egne saker og egen profil i valget i 2005.

For KrF var det ikke enkeltsaker som en deler av partiet fant problematisk. Det var høyreretningen man var misfornøyd med.

SV ser ut til å være fornøyd med at man får være med på å legge kursen for samfunnsutviklingen, ikke radikalt mot venstre, men dog mot venstre. Her er det de små skritts lov som gjelder. Men når det gasskraftverk, måtte de altså svelge store og seige kameler. I forrige uke måtte SV også akseptere at vi sender flere soldater til Afghanistan. Det var dog et lite nederlag sammenlignet med at det nå skal bygges gasskraftverk.

Nå må det også sies at «knusende nederlag for SV» ikke er hele sannheten. Det er SV som har kjempet igjennom at det skal satses på rensing av C02. Dette er et spennende miljømessig og teknologisk prosjekt. Kjell Inge Røkke med sitt Aker Kværner klør i fingrende etter å få oppdraget og komme i gang. Norge kan komme til å bli verdensledende på et område som land etter land blir tvunget til på satse på.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik kritiserer i dag både SV og Sp for at de har godtatt bygging av gasskraftverk. Det er det ikke noe å si på. Bondevikregjeringen med Sp og Venstre gikk av på grunn av at de ikke kunne godta bygging av gasskraftverk før renseteknologien var på plass. Bondevik vant den gang respekt for at overbevisningen, programmet og saken var viktigere enn makten.

SV må nok tåle å få høre at de har ofret sin overbevisning på maktens alter.

Det SV har gjort er helt normalt. Det sier ikke noe om at SV er et parti som ikke holder seg til løfter, som ikke er å stole på eller som plutselig har glemt programmet sitt fordi de er blitt så beruset av makt. Det forteller bare at SV er et parti som andre partier. Den som vil vandre i maktens korridorer, må til tider være forberedt på å svelge unna de smerteligste nederlag og andre ganger feire seiere over å ha fått skikkelig gjennomslag. Alternativet er å stå utenfor med sin overbevisning, program og de rette meninger, men relativ maktesløs.

Alt har sin tid, også i politikken. SV har nok gjort rett i å fortsette i regjering.