Karita Bekkemellem tar for sterkt i, men det er god grunn til å ta et nakketak på eiendomsmeglerne, skriver redaktør Magne Lerø.

– De som har solgt boligen selv, og vet hva de bruker av tid, har selv sett det; nivået på betalingen eiendomsmeglere krever er urimelig og direkte umoralsk, sier forbrukerminister Karita Bekkemellem til Dagens Næringsliv. Bakgrunnen er en artikkel i avisen tirsdag der det ble hevdet at eiendomsmeglerne tar seg mer betalt enn toppjuristene. Avisen har beregnet at det i virkeligheten koster 3200-4000 kroner timen for å selge en bolig. Direktøren i Norsk Eiendomsmeglerforbund, Finn Tveter, mener at timeprisen ligger på 1100 kroner.

Karita Bekkemellom gjennomgår for tiden eiendomsmeglerloven. Hun har sagt det kan bli aktuelt å innføre fastpris eller timepris for salg av boliger. Bransjen går sterk imot dette. De hevder det blir dyrere for den som skal selge bolig i tiden hvor salget går tregt. De peker også på at provisjonssystemet er det vanlige i de fleste land og at det skal ligge et incitament for megleren til å gjøre en god jobb for den skal selge boligen sin.

Bekkemelloms utgangspunkt er at det er amatører mot profesjonelle som agerer i en bolighandel. Mange av dem som skal kjøpe er i kriser på grunn av samlivsbrudd, dødsfall, sykdom eller at de har havnet i et økonomisk utføre. I en slik situasjon kan det være meget ubehagelig å være aktører i det jaget som en bolighandel fort blir.

Det er et godt utgangspunkt Bekkemellem tar. Den som skal kjøpe bolig er som regel den svake part. Det er god grunn for myndighetene til å se nærmere på om kjøperens interesser er godt nok ivaretatt. De høye prisen på boliger er blitt et alvorlig problem. I denne situasjonen kan man argumentere for at man ikke trenger et provisjonsbaserte system som bidrar til å presse opp prisene ytterligere i været.

Bekkemellom går over alle grenser med sin påstand om at eiendomsmegleren opptrer umoralsk. Hun tar for god fisk at meglerne tjener 3-4000 kroner timen på et boligsalg. Hvis det stemmer som direktør Tveter sier, at prisen for tiden ligger på 1100 kroner, er det da umoralsk? Hvor går grensen?

Det er beinhard konkurranse eiendomsmeglerne imellom. Når aktører tar den prisen de får i et marked, kan man ikke kritisere de for å være umoralske. Det burde imidlertid være et marked for meglere som vil satse på et «billigkonsept».

Vi tviler på om det er klokt av myndighetene å bestemme at salg av bolig skal skje til fastpris eller timepris. En bør heller sørge for at det blir lettere å selge egen bolig, og at det blir enklere å få hjelp til formalitetene. Det bør stimuleres til at aktører som kun deltar i deler av salgsprosessen våger å etablere seg. Dette kan en gjøre ved å sørge for at databasen «Eiendomsverdi» med omsetningsdata og priser for boliger gjøres søkbar for andre enn de etablerte eiendomsmeglerne. En kan også gi pålegg om tilgang til de største databasene for boligannonsering. Det kan også være grunn til å gi mer presise regler for selve budgivningsprosessen. Når salgsprosessen skal avsluttes i et forrykende tempo med megleren som drivkraft over telefon, kan det fort skje at prisen blir drevet høyere enn det egentlig er grunnlag for. Dersom meglerne blir pålagt å dokumentere all vesentlig informasjon skriftlig også i sluttfasen av en budprosess, vil vi unngå noen av de frekkeste knepene.

Karita Bekkemellem må forsøke å styrke de svakeste som aktører i en bolighandle ved å spille med, ikke imot markedet. Når man først er i et marked, er det beste som regel å sørge for reell konkurranse som utfordrer de ledende aktørene.