Stoltenbergs KrF-frieri

Å få KrF med i regjering, står sannsynligvis fortsatt høyt på Stoltenbergs drøm-og ønskeliste. Da vil han slippe en del av det rødgrønne maset om å legge kursen i en retning han egentlig har liten sans for, mot venstre, skriver redaktør Magne Lerø.

Kjell Magne Bondevik skriver i boken som han lanserer i dag, at Jens Stoltenberg ringte ham etter valget i 2001 med spørsmål om det kunne være aktuelt for KrF og Ap å danne regjering sammen. Bondevik avviste henvendelsen. I en samtale med NRK i dag sier han at grunnen var at de hadde gått til valg på at de ønsket et regjeringsskifte. Han syntes heller ikke det var naturlig å gå i regjering med Ap som vitterlig var valgets store taper.

Jens Stoltenberg sier til Dagsavisen i dag at han ville hindre at landet fikk en høyredominert regjering.

Jens Stoltenberg kunne umulig ha hatt store forhåpninger om at Kjell Magne Bondevik ville si ja. Stoltenberg var en frustrert og slagen mann etter det drepende valgnederlaget i 2001. Han som var satt på for å føre statsministerarven videre, hadde mislyktes totalt. Han var i villrede om veien videre. For Stoltenberg ville det vært en gedigen seier om han hadde fått KrF til å hoppe over fra blått til rødt. Han måtte bare gjøre et forsøk.

Det var i 1998 Ap begynte å snakke om at de var villige til å danne regjering sammen med andre. Så seint som i 2004 holdt de dørene åpen for et samarbeid både mot høyre og venstre, les KrF og SV. Det gjør de for så vidt fortsatt. Selv radikaleren Trond Giske forsøker seg av til som frier i forhold til KrF.

Etter valget i 2001 gikk KrF til høyre og dannet regjering med Høyre og Venstre. Ap gikk til venstre, mot LO og SV. Jens Stoltenberg innså at dette var den eneste retningen han kunne gå i for å ha mulighet for å komme tilbake som statsminister. Det viste seg å være en god strategi. Nå regjerer de rødgrønne.

Når vi i dag får høre at Jens Stoltenberg var rede til å omfavne KrF i 2001, kaster det også et lys over dagens politiske realiteter. Hvis den rødgrønne regjeringen ryker, vil Jens Stoltenberg være på tråden til Dagfinn Høybråten umiddelbart. Jens Stoltenberg vil regjere. KrF vil kunne få et solid gjennomslag for hjertesaker dersom de svarer ja til Stoltenberg. Det er ikke umulig å tenke seg det. Sp har gått denne veien. I utgangspunktet skulle en tro Dagfinn Høybråten står lenger fra Ap enn Valgerd Svarstad Haugland gjorde. Men det var ikke hun som fikk henvendelsen. Jens oppfattet Bondevik som den fremste beslutningstaker og premissleverandør i KrF. Det er påfallende at ikke Kjell Magne Bondevik gikk videre med henvendelsen fra Stoltenberg. Det forteller noe om hvilken posisjon han mente å ha i KrF når han på egen hånd kunne avvise Stoltenbergs invitt.

Når det gjelder å kunne holde seg i regjering, har Kjell Magne Bondevik vist usedvanlig god evner. Dagfinn Høybråten er en annen type. Han er ikke diplomat og kompromissmaker slik Stoltenberg og Bondevik er det. Men Høybråten forstår seg utmerket godt på makt og taktikk i politikken. Ender Høybråten opp i regjering, vil han kjøre knallhardt for å få gjennomslag for det KrF vil. Stoltenberg vil få merke at i Høybråten er det «stål i bein og armer». Og i KrF har Høybråten nesten all makt for tiden. Det gjør det på mange måter enklere.

Nå har Jens Stoltenberg mer enn nok med å drive de rød grønne fremover i terrenget for å nå sitt lovete Soria Moria. Flere ganger har vi fått en fornemmelse av at Jens Stoltenberg ønsker å komme seg ut av det grepet SV, LO og den radikale fløy i eget parti forsøker å ta over deler av politikken.

Mens Kjell Magne Bondevik ble drevet mer mot høyre enn han selv ønsket, tvinges Jens Stoltenberg mer mot venstre. Å få KrF i regjering står sannsynligvis høyt på Jens Stoltenbergs ønskeliste. Det ville gitt regjeringen en tydeligere sentrumsprofil.

Regjeringer beveger seg mot sentrum for tiden– det skjer i Sverige, i Danmark, i Tyskland, og i England er David Cameron opptatt av å gi Torryene” en sentrumsprofil. Her hjemme må Stoltenberg lede en regjering der en stor flokk maser om at kursen skal legges om i en retning Jens Stoltenberg har liten sans for, mot venstre.