Om halvannen uke vedtar EU det nye tjenestedirektivet. Det betyr nok tap av noen eksisterende arbeidsplasser. Men noen sosial dumping blir det ikke, og det er ingen grunn til å legge ned noe norsk veto, skriver redaktør Magne Lerø.

EU er grunnlagt på ideen om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. De fire friheter er basis for EUs indre marked hvor Norge er med via EØS-avtalen. Så langt er det blitt så som så med flyten av tjenester. Det er i denne sektoren veksten skjer. Nærmere 90 prosent av nye arbeidsplasser som skapes i EU skjer innen en eller annen form for tjenesteyting. Ideologene i EU har i årevis ivret for å «slippe tjenestene løs»  i det frie markedet.

I 2004 kom EU-kommisjonene opp med det første utkastet til nytt tjenestedirektiv. Frykten for sosial dumping meldte seg med stor styrke fra første stund av. Årsaken var direktivets prinsipp om opprinnelsesland. Dersom et selskap ønsker å ta et oppdrag i et annet EØS-land, er det hjemlandets, og ikke vertslandets, regler som skal følges. Dette kan virke forverrende både på kvalitet, og lønns- og arbeidsvilkår.

Det ble også en kraftig diskusjon om hva slags tjenester direktivet skulle omfatte. I flere land ble det advart kraftig mot at en liberalisering av offentlige tjenester. Fagbevegelsen mobiliserte på tvers av landegrensene. Her hadde den europeiske fagbevegelse en sak de helhjertet kunne stå sammen om.

I februar i år serverte en gruppe parlamentsmedlemmer et kompromissforslag. Mange av kravene fra fagbevegelsen ble imøtekommet. Opprinnelseslandet ble tatt ut, og medlemslandene får skjerme markeder av hensyn til offentlig sikkerhet, sosiale hensyn, forbrukervern, miljø og helse. Kommisjonen banket igjennom tjenestedirektivet i juni i år. 14 november i år vedtar EU-parlamentet etter all sannsynlighet nye direktivet.

Mange i fagbevegelsen er fortsatt skeptiske. I UNICE, den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, er man skuffet. De hevder kompromisset innebærer at man er fratatt det meste av kapasiteten til å skape vekst og nye jobber i Europa. Det kan nå diskuteres. Direktivet omfatter konsulenter, sertifisering, eiendomsforvaltning, reklame, rekrutteringstjenester, rettighetsforvaltning, skatterådgivning, bygge- og arkitekttjenester, varemesser, bilutleie, turisme, sportssentre, fornøyelsesparker, for å nevne noe. Det bør da kunne bli en del vekst ut av dette.

Fri flyt av tjenester var nedfelt i Romatraktaten på 50-tallet. Først nå tar EU et stort skritt fremover på dette området. Dette viser EUs styre og svakhet. Man skal gå i takt, og det blir ikke tatt større skritt enn det alle er enige om. Det viktigste er at man beveger seg fremover i riktig retning.

Vi tror ikke det er grunn til å frykte den elendighetsbeskrivelse fagbevegelsen gir av hva EU-direktivet kan føre til. Selvsagt vil det bety omstilling innen denne sektoren slik det skjer innen vareproduksjonen. Billige produkter har vi levd med lenge. Billig arbeidskraft ser det også ut til at vi klarer å leve godt med.

I Norge gjelder det å få tak i nok arbeidskraft i årene fremover. Problemet er ikke at norske arbeidstakere skyves ut. Vi vil få eksempler på at bedrifter innen tjenesteytende sektor må kaste inn håndkle fordi man ikke kan konkurrere med dem som er rimeligere. Det skjer jo hele tiden. Det er tusener som mister jobben hvert eneste år – og de fleste av de samme tusener får seg en ny jobb. Dette er ikke noe nytt.

Det er ikke noe grunnlag for å bruke vetoretten mot det nye EU-direktivet. Det vil bringe hele EØS-avtalen i fare. Norge er et av de landene hvor vi har lite å frykte. Det er større grunn til frykt i land med høy arbeidsløshet og hvor man ligger etter med å omstille seg i forhold til det globaliseringen representerer.

De vil være et press i EU for å utvide tjenestedirektivets virkeområde. Det skal dras opp grenser for hvor sterkt man kan beskytte seg mot fri konkurranse og hvilke tjenester som skal unndras. Denne diskusjonen vil først og fremst foregå innad i EU. Her er ikke vi med. Så innflytelsen blir ikke stor. Forpliktelsen til å være med på det EU-bestemmer er imidlertid like stor. Slik er det å være et «utenforland» .