Når Kristin Halvorsen mener ingen bør tjene mer enn statsministeren, er det den politisk korrekte populisten – ikke finansministeren – som taler. Partifelle Inge Ryan har tatt skrittet inn i virkeligheten og godtar at toppsjefene tjener 10 millioner, skriver redaktør Magne Lerø.
Regjeringen kommer til å vinne kampen om opsjonene i selskaper der staten er storeier, men i kampen høye lederlønninger går de på et knusende tap. Det fikk vi det første eksemplet på i går. Da ble det kjent at styret i Statoil har vedtatt et bonusprogram som kan gi Helge Lund 33 millioner i lønn og bonuser over en treårsperiode. Det er satt av noen titallsmillioner i bonuser hvert år til fordeling på andre nøkkelpersoner.
Dette har selvsagt ført til rabalder, sukk, stønn og protester og utspill om at regjeringen må gripe inn. Det kommer ikke til å skje. I så fall vil styret i Statoil trekke seg. De rødgrønne har for så vidt forsøkt å gripe inn. Marit Arnstad ble valgt inn i styret for å «passe på» at regjeringens interesser ble godt ivaretatt. Hun stemte imot den nye bonusprogrammet sammen med de ansattes representanter.
I årevis har de rødgrønne sagt at de er imot høye lederlønninger og lovet dyrt og hellig at de skal gjøre noe med det. Det virker imidlertid ikke som de i SV har tenkt en eneste tanke om hva som er en rimelig lønn for toppsjefen i et børsnotert selskap med tusenvis av ansatte og som omsetter for milliarder av kroner hvert år.
– Ingen bør tjene mer enn Jens, sier finansminister Kristin Halvorsen til Dagbladet i dag. Han tjener rundt 1,1 millioner kroner hvert år. Også en finansminister må av og til få operere i sitt eget drømmeland. I beste fall er dette et uttrykk for SVs behov for å få utbasunere en del riktige meninger, men man godtar selvsagt at virkeligheten er milevis fra der partiet befinner seg. Det er den politisk korrekte populisten, ikke finansministeren som her taler.
Partiets parlamentariske leder, Inge Ryan, har imidlertid plantet begge beina i virkelighetens verden. Forskjellen på drøm og virkelighet i SV viser seg å være ni millioner. Ryan sier til Dagbladet at lønnen til toppsjefer ikke bør være over 10 millioner. Det er det fornuft i. Det er helt greit at regjeringen flagger et slikt syn overfor styrene i selskapene. Det bør imidlertid være slik som olje- og energiminister Odd Roger Enoksen minner om, at det er styret som må fastsette lønningene til toppsjefen. Etter de nye reglene i aksjeloven blir opsjons- og bonusprogrammer en sak for generalforsamlingen.
Ryan vil nok få så ørene flagrer fra en del i sitt eget parti. Det vil også Dag Terje Andersen når han skal gå i gang med å kreve at saftige opsjoner reforhandles og byttes til høye bonuser.
Inge Ryan viser at han har forstått hva dette handler om. Statoil må ikke gi Helge Lund dobbelt lønn for at han skal bli i Statoil. Det er heller ikke slik at Lund sikler etter bonuser og hver morgen sjekker kontoen for potensielt opptjente bonuspoeng. Helge Lund leder Statoil like godt om han får fem, syv eller 10 millioner i lønn.
Skal han lykkes, er han imidlertid avhengig av på ha toppfolk i flere nøkkelstillinger under seg. Disse folkene er det tøff konkurranse om. Han vil ha muligheter for å tilby god betingelser for å holde på de beste folkene. Det er fristende for en som tjener to millioner å begynne i et annet selskap som tilbyr en lønn på fire millioner.
Det finnes haugevis av advokater, aksjemeglere og konsulenter som tjener to til fem millioner i året. Noen av disse må Helge Lund, Eivind Reiten og Jon Fredrik Baksaas ha på egen lønningsliste.
Dette er ikke rettferdig. Det burde ikke være slik at en aksjemegler kan tjene 10 millioner, en advokat fem, en fotballspiller 15 eller en artist 20. De fortjener det ikke. Men slik er markedet.
Alle som kan tenke seg å bytte jobb om en får dobbelt lønn, bør kunne forstå hvorfor gedigne selskaper som Statoil og Telenor som konkurrerer på verdensmarkedet må kunne tilby en million, eller to eller tre til de som er nøkkelpersoner for at man skal oppnå gode resultater.
Inge Ryan har vist vei. Snart kommer andre rødgrønne etter i stille aksept.