Er det noe staten i et demokratisk samfunn i 2006 ikke skal beskjeftige seg med, så er det kirkestyring. Dette bør selv Aslaug Haga, en av våre mest fortidsorienterte politikere, ta inn over seg, skriver redaktør Magne Lerø.

Som ventet vedtok Kirkemøtet i helgen at statskirken bør avvikles. Det høres litt for radikalt ut. For det er fortsatt staten som skal betale for driften av kirken. Den som betaler har makt. Men det som står om Den norske kirke i grunnloven skal ut. Istedenfor skal det vedtas en egen særlov for Den norske kirke og kirken skal gis fullt indre selvstyre. Det betyr at det er kirkens egne valgte organer som skal avgjøre alle viktige spørsmål og utnevne biskoper.

På papiret ser dette greit ut. I virkeligheten er det ikke det. Senterpartiet vil beholde kirken som den er. SV vil ha avviklet statskirkeordningen jo før jo heller. I Ap har de ikke bestemt seg. Sp vil ha folkeavstemning. Det vil ikke kirkeminister Trond Giske.

Rundt om i landets menighetsråd er meningene delte. Det er det også rundt om i kommunene.

I 30–40 år har vi diskutert en avvikling av statskirken. Når noen blir bedt om å utrede spørsmålet, blir det hver gang konkludert med at tiden er overmoden for en nyordning. I denne omgang kom utvalgene som både Trond Bakkevig og Kåre Gjønnes ledet til denne konklusjonen. I sin tid kom kommisjonen til Helge Sivertsen til samme konklusjon.

Dette er ikke et spørsmål som egner seg for en folkeavstemning. I det flerkulturelle samfunn vi lever i, hører det ingensteds hjemme at staten holder seg med en egen kirke. Statskirken er og bli en anakronisme. Av hensyn til de andre religions-og trossamfunn er det på tiden at staten oppgi sin favorisering av et kirkesamfunn.

Staten bør også respektere Kirkemøtet. Det er tross alt Den norske kirkes øverste organ. Å avvise kravet fra Den norske kirke, vil være et overgrep. En kirke som ønsker full frihet til å avgjøre indre anliggende, må få det. Er det noe staten i et demokratisk samfunn i 2006 ikke skal beskjeftige seg med, så er det kirkestyring. Dette bør Aslaug Haga kunne ta inn over seg.

Vi vet at det er betingelser knyttet til bevilgninger fra staten. Så lenge staten skal betale for drift av Den norske kirke, har staten et godt grep over kriken. Man kan lage en lov som gir Stortinget anledning til mer innflytelse enn bare å bevilge en kronesum.

I Sverige har kirken også fått økonomisk frihet. Det er innført en egen kirkeskatt som staten sørger for å innkreve. Det har ført til at flere titusener hvert år forlater den svenske kirken. Det er en slik ordning vi burde hatt. Vi lever jo i en tid da mennesker er vant til å måtte betale noe av det det koster. Det er ingen grunn til at en kirke skal være et unntak.

Hvis en egen kirkeskatt hadde blitt innført, ville kirkens selvstendighet blitt tydeligere markert. Å ville ha full frihet, men samtidig la staten betale det det koster, er egentlig et uttrykk for en «både i pose og sekk»-holdning. Det er imidlertid lite som tyder på at norske politikere vil la seg styre av den samme prinsipielle klarhet som de svenske.

Det er mye ubegrunnet frykt knyttet til avvikling av statskirken. Det kommer ikke til å skje at kirken innfører stykkprisfinansiering på alle tjenester eller bompenger ved kirkedøren. Mørkemenn fra Vestlandet, som er mot homofil og for helvete, kommer heller ikke til å ta makten på Kirkemøtet. Neste år kommer Kirkemøte til å vedta at homofile samboende også kan være prester. Det er ikke så mange stridsspørsmål igjen som vil handle om mot homofile, mot kvinnelige prester, mot skilte og så videre.

Kirken er et barn av sin tid selv om staten ikke sitter med det formelle kirkestyret. Og samfunnet tåler godt at kirken i en del spørsmål holde igjen når det gjelder å akseptere det som etter hvert blir god latin for politikere.

Kirker i verden representerer både opprøret og konservatismen. Det slår ut litt forskjellig. Her til lands kan vi oppleve at prester begår sivil ulydighet når det gasskraftverk og skjeller næringslivsleder huden full fordi de tjener for mye. Andre igjen vil hevde at homofile ikke bør få adoptere barn fordi barn har best av å vokse opp med en far og en mor. Vi tåler å leve med avviklende meninger. Vi trenger ingen Trond Giske som tar mål av seg til å styre kirken og passe på at alle syn etter hans mening blir jevnt og godt representert. Vi er for lengst forbi den tid.