Jens rydder opp i regionsvirvaret

Åslaug Hagas lysegrønne regionshåp ser det ikke ut til å bli noe av. Det er bedre å flikke på det vi har enn å hestehandle seg fram til regioner som skaper flere problemer enn de løser, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis man fatter vedtak som gjør at alle blir sinte på en gang, har man skaffet seg et saftig problem. Det ser ut som om det var i ferd med å skje når det gjelder den mye omtalte regionsreformen. Nå tar statsminister Jens Stoltenberg tømmene. Aftenposten skriver at Jens Stoltenberg vil beholde fylkeskommunene og droppe regionene.

Regionene har vært en fanesak for Sp og Aslaug Haga. I løpet av det siste året har hun inntatt omtrent alle standpunkter som har vært mulige når det gjelder antall regioner og hvem som skal bestemme hvilke regioner vi skal ha. Haga har levd med et lysegrønt håp om at fylkene vil bli enige om hvem som skal slå seg sammen med hvem – og hvem som skal splittes opp og fordeles til høyre eller venstre, nord eller sør. Så enkelt er det ikke. Man blir ikke enig. Hun må fram med pisken, og da blir det mye skrik og skrål.

Hadde nå dette bare handlet om en tradisjonell debatt om hvor grenser skulle trekkes. Viktigere enn grensene og hvor mange regioner det skal være, er spørsmålet om hva regionene skal holde på med. Ap har satt foten ned når det gjelder sykehusene. Ap vil ikke tilbake til det gamle regimet der fylkeskommuner og staten skyldte på hverandre for hvem som har ansvaret. Statsråd etter statsråd står fram og sier, naturlig nok, at de ikke ønsker å gi fra seg ansvaret. Trond Giske vil selvsagt styre kulturen selv. Og det er så mye SV vil ha utrettet innen miljø og utdanning, at de ikke er begeistret for at mer av dette ansvaret forsvinner ut i regionene. Innovasjon Norge tror ikke er det er noe å trakte etter å regionalisere ansvaret for vekst og nyskaping.

Hvis regionene ikke skal få et betydelig større ansvar enn dagens fylker har, er det ikke noe poeng å røske opp en struktur som på sett og vis fungerer. Det er bedre å flikke på det man har enn å hestehandle seg fram til et nytt forvaltningsnivå som skaper like mange problemer som det løser.

God styring forutsetter klarhet i ansvar og myndighet. Også på dette området gjelder det at jo flere kokker, desto mer søl.

Sykehusene er et godt eksempel. Her kreves det koordinering på tvers også av regioner. Dagsrevyen hadde lørdag en reportasje der initiativtakerne til en ny fødestue i Oslo hevder at dette stopper opp fordi Helse Øst og Helse Sør, som deler Oslo mellom seg, ikke blir enige.

Stortinget har ikke mer makt enn det det må ha. Regjeringen koordinerer ikke mer enn den bør gjøre i spørsmål der det handler om å sette nasjonale standarder og der milliardene rulles ut. Det er forståelig at politikere på nasjonalt plan ikke vil gi fra seg makten til regionene.

I Soria Moria-erklæringen står det at vi skal få et fornyet og styrket regionalt forvaltningsnivå, og at vi trenger større regioner.

Det blir ingen landesorg om regjeringen konstaterer at man ikke har funnet fram til en modell som fungerer bedre enn dagens fylkeskommuner med litt flikking.

Vi tror fylkeskommunen snart er moden for pensjonsalderen. Men det haster ikke. Det er dessuten viktig at det er bred politisk enighet om hvordan den politisk styringen skal skje.

Det viktigste er at flere kommuner slår seg sammen, og at kommunene får større ansvar for å løse sine oppgaver.

Fylkeskommunen har folk er løst forhold til. Det blir ikke mange gråtekoner å se dersom to fylker slår seg sammen. Det er også positivt. Skal en regionsreform gi mening, bør landet dels inn i 5–6 regioner. Det vil ikke de rødgrønne samle seg om. Da er det like greit – som statsministeren ser ut til å konkludere med, hvis vi skal tro Aftenposten – at vi beholder det vi har og forøker å gjøre det litt bedre.