Tvilsomme milliarder på navnebytte

Vi tviler på om Hydros aksjonærer synes man skal bruke milliarder på å ikke hete Statoil. Den slags symboler er det de ansatte som er opptatt av. Hva med å gi ansatte som får nytt navn på lønnsslippen en bonus istedenfor?, skriver redaktør Magne Lerø.

Når alt taler for at det er strategisk riktig å fusjonere, er det noen spørsmål det alltid er vanskelig å bli enige om. Det gjelder selvsagt eierandel. Her ruller millionene i konsulentbistand. Det kan også være vanskelig å bli enige om hvem som skal være toppsjef og hvem som skal bekle de andre lederstillingene. Plassering av hovedkontor og navnet på det fusjonerte selskapet skaper gjerne hete diskusjoner. Posisjoner, hovedkontor og navn trenger man vanligvis ikke store utredninger for å finne ut av. Her handler det mer om følelser og signaler enn fornuft. Den minste parten er opptatt av å bli ivaretatt. En vil ikke bli slukt. En vil gå inn i fusjonen med verdighet og oppleve seg som verdsatt.

Hydro er ikke like stor og sterk som Statoil. Men de hører til noe av det fremste og mest vellykkede i norsk industritradisjon. Hydro og Statoil blant  det beste vi har fått fram her i landet.

Eivind Reiten kommer ikke krypende til Statoil. Han kommer først i en høyreist flokk som er stolt over hva de har fått til. De er overbevist om at Statoil har noe å lære av dem.

Stort sett virker det som om man har funnet gode løsninger. Hydros aksjonærer jubler høyest. Det kan tyde på at lysten til å få til dette har vært størst hos Statoil. Kanskje kunne de fått presset Hydros eierandel litt ned om de hadde hatt noe mer is i magen og drøyd forhandlingene.

Det blir delt hovedkontor mellom Oslo og Stavanger og Hydro har fått inn sine tungvektere i ledelsen.

Eivind Reiten fikk også presset igjennom at selskapet skal skifte navn. Det er forståelig at han ønsker det. Det er nettopp symbolet på at det ikke er Statoil som sluker Hydro. De skaper noe sammen. Men dette er å gi for sterk konsesjon til følelser og signaler. Så stor betydning bør man ikke gi et navn.

Dagens Næringsliv skriver at regjeringen ønsket på beholde Statoil-navnet. Selvsagt ønsket de det. Statoil er et godt navn Det er et verdenskjent merkenavn. Det er mer kjent internasjonalt enn Hydro.

At Eivind Reiten motsetter seg at det nye selskapet skal hete Statoil, vitner om en for sterk «hjemme på berget»-holdning. Alle her hjemme har fått med seg at Hydro og Statoil har gått sammen.

Statoil er et solid merkenavn. Vi tviler på om en finner noe bedre navn. Og det vil koste milliarder å innarbeide et nytt merkenavn internasjonalt.

Reklame og PR-folket jublet i gårsdagens Dagens Næringsliv over at man skulle finne på et nytt og spennende internasjonalt navn som virkelig kunne profilere til den store gullmedaljen. De tenker ikke kostnader.

Noen PR-folk sier det «Statoil» preges for mye av at staten er storeier. Det er da vitterlig staten. Lurer utlendingene på hva «stat» er for noe, får en fortelle en god historie om det norske oljeeventyret som har sikret den norske stat eventyrlige inntekter.

Nå er det vedtatt at man skal ha et nytt navn. Når følelsene rundt fusjonen faller til ro, bør en vurdere denne saken på nytt. I første inngang kan en engasjere en konsulent til å beregne hva et navneskifte vil koste. Det har Eivind Reiten neppe hatt tid til å tenke på. Vi er ikke overbevist om at aksjonærene vil betale det det koster å skifte navn. De dette betyr mest for er dem som er ansatt i Hydro. Det kan være de også kommer til at det mest fornuftige er å beholde Statoil-navnet. Det er fristelsene å forslå en liten bonus for alle som får nytt navn på lønnsslippen sin. Det er ikke bare sjefene som bør få del av verdistigningen.