Eivind Reiten opptrer som formalist når han forsøker å utelukke at regjeringen kan bestemme at Statoil-navnet skal føres videre. Dette er noe eierne kan bestemme. Om det er klokt, er en annen sak, skriver redaktør Magne Lerø

Hydros konsernsjef, Eivind Reiten, har vanligvis helt rett i det han sier om staten som eier i børsnoterte selskaper. Når det gjelder spørsmålet om staten har rett til å bestemme hva det nye selskapet skal hete, opptrer han både formalistisk og befinner seg på gyngende grunn.

– Det er styrene i Statoil og Norsk Hydro som skal avgjøre hva det nye selskapet skal hete, sier Eivind Reiten til Dagbladet i dag. Til NTB sier han at det ikke blir noen fusjon hvis ikke staten aksepterer et nytt navn på selskapet.

Det har vi ingen tro på. Hydro kan ikke reversere beslutningen om en fusjon med henvisning til at de ikke godtar navnet på det nye selskapet. Det tviler vi på om aksjonærene er interessert i.

Ledelsen både i Hydro og Statoil sier at diskusjonen om navnespørsmålet ble avsluttet i fusjonsforhandlingene. Hvis regjeringen hadde ment det var avgjørende at Statoil-navnet ble beholdt, burde dette vært fremsatt som et ufravikelig krav da de ble informert om hva som var på gang.

Her har ledelsen i Statoil og Hydro et poeng. Det er ikke akkurat fasthet som preger regjeringen når den skal utøve sin eiermakt i børsnoterte selskaper. Regjeringen kan imidlertid hevde at man ikke da var kjent med at det vil koste hundrevis av millioner, kanskje flere milliarder å endre navnet på selskapet.

Både Per-Kristian Foss (H) og Carl I. Hagen (Frp) uttrykker bekymring i Dagbladet for at man i Hydro og Statoil skal få like store problemer med fusjonen som i SAS Braathens. Det kan så være. Men et navn er ikke avgjørende. I SAS Braathes laget man et fusjonsnavn, men det løste ingen ting.

Jens Stoltenberg og Odd Roger Enoksen har de siste dagene har vært opptatt av å berede grunnen for at Statoil-navnet kan beholdes. Stadig flere politikere har tatt til orde for det. På NHOs årsmiddag i går var dette er hett samtaleemne. Blant dem som mener Statoil-navnet bør beholdes, er Jens Ulltveit-Moe og Olav Thon.

Denne saken er blitt et testspørsmål på hvilken makt statens har over selskaper den har en betydelig eierandel i. Når staten eier over to tredjedeler av et selskap, er de ingen tvil om at man kan skjære igjennom i et navnespørsmål.

Eivind Reiten opptrer som formalist når han nærmest fremstiller det som en umulighet at regjeringen kan kreve at det nye selskapet skal hete Statoil. Det vil være et overgrep mot Hydro. Det kan stilles spørsmål med om de er klokt. Men Eivind Reiten vet utmerket godt at det er makten som rår i næringslivet. Han kan ikke forhandle eierne til å innta en posisjon der de kun kan si ja eller nei til det styrene har kommet fram til.

Eivind Reiten må i denne saken akseptere det eierne vil. Når majoritetseierne argumenterer med at det vil være mest lønnsomt å beholde Statoil-navnet, må selskapene lytte til det. I denne saken kan ikke staten mistenkes for å pålegge selskapet noe som ikke er i alle aksjonærenes interesser. Sannsynligvis er det mest lønnsomt for eierne i Hydro at Statoil-navnet føres videre.

Det norske oljeeventyret er knyttet til Statoil-navnet. Det er et navn med en betydelig verdi og det fungerer godt både nasjonalt og internasjonalt. Dette er en sak som eierne, ikke selskapene selv bør avgjøre.