Vi har hørt nesten like ille beskrivelser av lederstilen til Kjell Inge Røkke, Stein Erik Hagen og Carl I. Hagen. Gerd-Liv Vallas problem at hun har gjort seg selv suveren og mistet gangsynet i sin vellykkethet som LO-leder. Derfor går hun stadig på trynet, skriver Magne Lerø.

Alle ledere har makt. Det er bare tull å si at man bare har innflytelse, ikke makt. Det å bli leder er å bli tildelt en mulighet til å bruke makt i små eller store doser. Hvor mye makt en leder bruker er avhengig av lederens personlighet, hvilken situasjon man er i og hvor lang tid man har på seg til å løse et problem.

Under ideelle forhold, og med en leder som har god selvinnsikt og en personlighet med en rimelig grad av empati, opplever ikke en gruppe ansatte at en leder går rundt og bruker makten sin. Da finner man løsninger i dialog, man utnytter hverandres sterke sider, lytter til hverandre, sier hva man mener, tåler uenighet og opptrer ryddig og greit. I en slik situasjon er det lett å utøve et motiverende lederskap og bygge et sterkt team. Dette er drømmen for de fleste ledere. Da er det gøy å være leder. Og attpåtil får man godt betalt for det.

Noen ledere har et behov for å markere seg, vise hvem som er sjefen, at man er tøff, modig, tåler en støyt. Ledere som har slike behov, en slik personlighet, havner i konflikter med noen uansett hvor man er.

De fleste ledere bruker bare makt når det er nødvendig. Det skjer når det oppstår uenighet om saker, man må skjære ned på grunn av dårlig økonomi eller det oppstår uventete situasjoner der lederen må ta en avgjørelse. Da er ikke alle enige. Hvis lederen da må treffe en avgjørelse som rammer en ansatt på en eller annen måte, bruker lederen sin makt. Makt er å pålegge eller tvinge en medarbeider til å gjøre noe mot ens egen vilje og ønske. Maktbruk skal utøves på en ryddig måte. Hvis ikke bryter man norsk lov eller etiske spilleregler.

I Ukeavisen Ledelse har vi vurdert lederstilen til over 35 toppsjefer. De fleste av disse scorer høyt på evnen til å bruke makt når det er nødvendig. Det er også vanlig at disse ikke er særlig flinke til å løse konflikter. Noen kommer høyt ut på etisk bevissthet selv om de også bruker mye makt.

Landets fremste ledere, Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik, er blant dem som bruker lite makt. De vil helst ikke skjære igjennom før de må. De vil ha dialog, kompromiss og rykker ikke ut med bastante meninger i første omgang. De venter og vil helst lirke fram enighet på kammerset. Slik vinner de tillit og oppslutning.

Gerd-Liv Valla er stikk motsatt type. Hun er som Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og Carl I. Hagen. De er ikke lett å bryne seg på. Det er sagt like mye negativt om disse lederne lederstil opp igjennom årene som det som nå sies om Gerd-Liv Valla. En leder som bruker makt, må finne seg i å høre at man er autoritær, at man bruke splitt og hersk og ikke er til å holde ut. Når en bruker makt, aktiverer man følelser. Der følelser svinger oppstår det misforståelser som igjen baller på seg til konflikter.

Alle mennesker har noen sensitive områder. Det er noe vi nesten ikke tåler å høre før vi kjenner sinne, skuffelsen og sårheten stiger opp i oss. Når en blir såret, legges grunnlaget for konflikt dersom ting ikke blir satt ord på og løst. Gerd-Liv Valla er dårlig på å ta slike signaler. Det virker heller ikke som hun forstår hvor sterkt hun virker inn på andre. Nå står den ene etter den andre fram og sier de ikke kan jobbe for en slik leder.

Når Gerd-Liv Valla nå blir kjørt så hardt, har det sammenheng med at hun er leder i LO, hun har demonstrert for alle som vil se at hun er elendig på å løse konflikter.

Da Valla var justisminister, opplevde hun at alle hennes nærmeste medarbeidere trakk seg fordi de ikke orket å samarbeide med henne. Det ble nok en alvorlig vekker for henne. Men etter det steg hun i gradene i LO og endte opp som LO-leder. Der har hun hatt suksess. Hun har vist skeptikerne at hun kan kjempe som en løse for LOs medlemmer. Hun har kjempet som en løve og vunnet. Hun ordner opp når det trengs, og alle i LO vet at Gerd-Liv Valla er i stand til å bruke, og bruker makt. Hennes nærmeste passer på å ikke bli for kritisk. De vil ikke utsettes for hennes maktbruk. Hun har gått veien fra på være sterk til å bli suveren. Det er en farlig vei å gå, for man mister lett gangsynet.

Vi ser det gang på gang, ledere som gjør suksess, endrer sitt selvbilde og begynner å tro at de er uovervinnelige. Vi vet at avstanden mellom suksess og katastrofe ikke alltid er så stor. Den som anser seg som suveren må være på vakt, særlig når man bruker makt. Da aktiviseres motkrefter. Nå aktiveres krefter som Valla tidligere har nedkjempet. Nå kommer historiene om hvordan hun har fart fram.

Nå opplever Gerd-Liv Valla det hun knapt nok har opplevd før, hun mister kontrollen. Hennes strategier, de metoder hun vanligvis bruker for å holde kontrollen og makten gjør bare vondt verre.

Valla har knapt nok fått tid til å tenke seg om. Hun gikk inn i sitt vanlige stridsmodus da hun leste VG-oppslaget. Få timer etter leverte hun et drepende motangrep mot Ingunn Yssen. Nå forsøker hun å si at hun er lei seg hvis hun har såret henne, at det er trist at dette har oppstått. Men det når ikke fram. Hun har provosert fram motkrefter som nå er sterkere enn henne.

En leder som bruker makt, må vite at man begår en risiko for å vekke motkrefter. Valla har alltid klart å nedkjempe motkreftene. Nå må hun ha hjelp fra andre. Ingen vet hvem som vinner.

Hun kan komme velberget igjennom, temmelig skadeskutt, hvis hun innrømmer feil, tar selvkritikk og beklager. Det holder ikke med halvveis forsøk. Hun må innkalle til pressekonferanse.