Denne uken bør WTO-forhandlingene komme på skinner igjen. Den omstillingen som industrien er kastet inn i for lengst, må også landbruket inn i. Vi trenger en ny WTO-avtale selv om det vil svi for norsk landbruk, skriver redaktør Magne Lerø.
Den som har fulgt kompliserte internasjonale forhandlinger vet at man må smøre seg med tålmodighet. Løsninger kommer som regel ikke før fem over tolv. Man skal gjennom flere kriser. Det er først når det siger inn over partene at man er i ferd med å mislykkes, at det vises nok vilje til å finne løsninger.
I fjor fikk vi høre flere ganger at timeglasset for den såkalte «Doha- runden», der målet var å åpne for mer handle av landbruksprodukter, var i ferd med å renne ut. Forhandlingene brøt sammen i sommer. Da trodde vi sammenbruddet var definitivt. De eneste som uttalte seg med et ørlite håp, var WTOs generalsekretær, Pascal Lamy. Men det var jo jobben hans. Hva annet skulle han si? Hvis man ikke får til en ny landbruksavtale, er det nærmest som et sammebrudd på regne også for den organisasjonen han leder.
I høst arbeidet han i kulissene, oppsøkt partene gang på gang. For noen uker siden kom de første meldingen om at det var muligheter for at samtale kunne bli tatt opp igjen. Under det internasjonale stormøte i Davos, World Economic Forum, denn uken vil den amerikanske handelsutsendingen Susan Schwab og Pascal Lamy stikke hodene sammen med sentrale personer som representerer de andre grupperingene.
Pascal Lamy har meget gode diplomatiske evner. Han er imidlertid ikke redd for å si det han mener når det gjelder urimelige handlebegrensninger. På NHOs årskonferansen for to uker siden hevdet at Norge står i fare for å ødelegge sitt omdømme dersom man tviholdt på dagens beskyttelse av landbruket.
Det gikk et lettelsens sukk over norsk landbruk da det ble kjent at WTO-forhandlingene hadde brutt sammen. Det er grunn til å frykte av vi må strekke oss lenger enn det var snakk om sist sommer for å kunne lande en ny avtale.
Det synes imidlertid som om nøkkelen til å komme videre ligger hos USA. George W. Bush har fått en forhandlingsfullmakt som går ut til sommeren. Det er sterkere proteksjonistiske holdning blant demokratene enn blant republikanerne. Bush kan ikke regne med å få fornyet forhandlingsmandatet. Det er nå eller aldri – i alle fall ikke på lang tid.
En ny WTO- avtale vil være kontroversiell. Han må regne med kraftige protester fra amerikanske bønder. En avtale vil samtidig være en seier for en president som fremstår som temmelig mislykket på den utenrikspolitiske arena.
Mye tyder på at USA er villig til å gi mer for å få forhandlingene på sporet igjen.
EUs handleskommisær Peter Mandelson er også optimistisk. Franskmennene forstår ikke hva den optimismen er begrunnet i. De akter ikke å gi mer enn de har gitt, lyder det fra Paris.
Men tyskerne, og det er de som er den største økonomien i EU, vil ha en ny WTO-avtale. De har for lengt innsett at EU må kutte i landbrukssubsidiene. En ny WTO-avtale representere for Tyskland en virkelighet man ikke kan unngå å forholde seg til i årene som kommer. Globaliseringen lar seg ikke stoppe. Veien videre går gjennom økt handel.
Alle land innrømmes en rett til å kunne produsere en del for eget forbruk av vitale produkter. Men man kan ikke holde landbruksindustrien utenfor frihandelen ved høye tollmurer. Det er ikke en god nok begrunnelse for det. Den omstilling som industrien er kastet inn i for lengst, må også landbruket inn i. Derfor trenger vi en ny WTO-avtale.