Når pressen selv sover i timen, må samfunnet rydde opp. Vi kan ikke godta et system med bestikkelser, brudd på taushetsplikt og regelrett overvåking av mennesker privatliv, skriver redaktør Magne Lerø

Justisminister Knut Storberget gjør det klart at samfunnet ikke vil finne seg i at journalister og redaktører driver på som de gjør i Se og Hør hver uke. Han varsler innstramninger i lovverket for å sette en stopper for at ansatte lekker taushetsbelagt informasjon.

– Det kan ikke være slik at pressen kan bryte loven, mens andre ikke kan, sier Storberget til Aftenposten. Se og Hør driver med regelrette bestikkelser for å få ut taushetsbelagt informasjon.

Storberget mener pressen må vise til at de har en aktverdig grunn dersom de vil benytte seg av informasjon som er skaffet til veie ved at noen bryter taushetsplikten.

– Hvis Storberget lager bestemmelser som retter seg spesielt mot pressen, vil det kunne true pressefriheten, sier generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils Øy.

Det er forståelig at samfunnet reagerer på det Håvard Melnæs har avslørt i boken om Se og Hør. Det er grunn til å stille spørsmål om Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Norges Presseforbund har sovet i timen. Det er deres medlemmer som er avslørt.

Ann-Magritt Austenå, leder for Norsk Journalistlag, skal i dag ha møte med sine medlemmer i Se og Hør. De får nok beskjed om å skjerpe seg.

Norsk Redaktørforening bør også ta Odd Johan Nelvik opp til behandling. Vil man ha medlemmer som forvalter sitt redaktøransvar på den måten Nelvik gjør?

Norsk Presseforbund er satt til å overvåke presseetikken. Generalsekretær Per Edgar Kokkvoll har reagert rimelig sterkt på avsløringene i Melnæs sin bok. Han har varslet at han vil foreslå at det nedsettes et utvalg som skal vurder endringer i den såkalte Vær Varsom-plakaten når det gjelder betaling for intervjuer.

Norsk Presseforbund satser på medienes egen selvjustis. De ønsker ikke sterkere lovregulering av medienes virksomhet av frykt for at det vil begrense pressens samfunnskritisk funksjon.

Det er det selvsagt en fare for. Da får de selv engasjere seg sterke for å rydde opp i egen rekker og sørge for at Storberges intensjoner blir ivaretatt.

Problemet for mediene er at de er i ferd med å komme bakpå i forhold til det samfunnet krever av dem. Per Edgar Kokkvoll og flere med ham har støttet Se og Hør i saker der de er blitt dømt for overtramp på privatlivets område.

Vanligvis er etikken strengere enn loven. Når det gjelder retten til å beskytte sitt privatliv, er lovgiverne strengere enn pressen selv er. Grunnen er at pressen selv er temmelig forblindet når det gjelder å oppdage egen overtramp på privatlivets område. Her hersker regelrett etisk sløvhet. Man har ikke en aktverdig grunn for å henge ut privatpersoner. Det er ikke noe unntak for Big Brother- kjendiser slik Per Edgar Kokkvoll synes å mene.

Privatlivet er truet i vårt samfunn. Her duger det ikke med pressens selvjustis. Mediene har selv for sterke kommersielle interesser å forsvare. Politikerne må gi enkeltindivider et sterkere beskyttelse i lovs form. I saker som handler om makt, økonomiske misligheter eller kritikkverdige forhold i samfunnet, må en for all del ikke stramme inn pressens adgang til å benytter seg av lekkasjer og utradisjonelle metoder.

En av pressens fremste eksperter på pressetikk, Sven Egil Omdal som er kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, kritiserer Håvard Melnæs og Kagge Forlag for å gjøre det samme som de kritiserer Se og Hør for. Kjendiser henges ut og kilder røpes. Vi kan ikke se at Melnæs ville oppnådde det samme dersom han ikke hadde valgt å skrive som han gjør. Det er dokumentasjonen av samrøre mellom informanter, kjendiser, journalister og kilder som er bokens kjerne. Uten den solide dokumentasjonen som boken gir, ville han bare blitt en av mange som har kritisert Se og Hør. Melnæs har lyktes i å røske opp i det som pressen i årevis har kjent til, men ikke tatt tak i. Nå kan man ikke la det ligge. Det blir endringer. Melnæs fortjener mest ros, bare litt kritikk for enkeltheter.