Man kan ikke sende soldater i krig basert på en saus av SV-initierte kompromisser. Det er på sin plass at forsvarsjefen tar regjeringen i skole og forklare hva det betyr i praksis å legge norske soldater under Natos kommando i Afghanistan, skriver redaktør Magne Lerø.
Jens Stoltenberg er glimrende til å snekre kompromisser. Ingen kan som Jonas Gahr Støre snakke om ”på den ene og på den andre siden” på en måte gjør at de fleste blir rimelig godt fornøyd. Det viste han da han denne uken ga sin utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget. Stoltenberg/Støre-kompromisser ser ut til å fungere rimelig greit til hjemmebruk. Som retningslinjer i krig er de ubrukelige.
NRK melder i dag at forsvarssjefen kan komme til å sette foten ned for å sende nye soldater til Afghanistan. Han biter ikke på retorikken fra Støre og Stoltenberg.
Onsdag sendte regjeringen brev til Nato om de politiske restriksjonene som ligger på bruken av norske spesialstyrker i Afghanistan. Her heter det at styrkene ikke kan brukes utenfor Kabul-området uten at den norske regjeringen er spurt og har sagt ja. Det samme sa statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget onsdag. Det var noe annet forsvarsminister Grete Strøm-Erichsen og statssekretær Espen Barth Eide sa dagen før.
Nå mener tydeligvis forsvarssjefen at regjeringen trenger voksenopplæring i militært lederskap og beslutningsprosesser.
Det er god grunn for forsvarssjefen å belære regjeringen om hva slags regler som gjelder for deltakelse i en krig. Er det den militære ledelsen i Kabul eller er det landsstyret i SV som skal avgjøre hvilke oppgaver norske soldater skal utføre i Kabul? Skal vi sende en delegasjon ned for å vurdere forholdene før vi bestemmer oss? Vi stiller spørsmålet fordi man i SV er i ferd med å gjøre det tindrende klart at Kristin Halvorsen ikke skal ha fullmakt til å avgjøre spørsmål om hva de norske styrkene skal foreta seg i Afghanistan. I praksis vil selvsagt ikke landsstyret i SV få en reell innflytelse over dette. Slike avgjørelser vil regjeringen selv ta stilling til uten høringsrunder i egne landsstyrer. For Forsvarssjefen er det ikke godt nok at regjeringen holder muligheten åpen for at man kan komme til å si nei til at norske soldater kan sendes sør i landet.
Vi deltar i en krig i Afghanistan. Kristin Halvorsen må ikke late som om våre soldater bare skal sitt på vakt og trekke seg unna istedenfor å angripe taliban. Taliban skal nedkjempes militært og ved at landets kommer på fote økonomisk.
Hvis det oppstår en situasjon der de norske styrkene kan gjøre bedre nytte for seg i sør enn i Kabul, må de kunne forflyttes dit. De må enkelt og greit kunne settes til de oppgaver de er kvalifisert for, dersom situasjonen krever det.
Hvorfor skal det bare være engelske, kanadiske og amerikanske soldater som deltar i sør hvor det er størst fare for harde kamphandlinger? Er det meningen at det bare er soldater fra disse landene som skal risiker å miste livet?
Er det slik at SV mener at de norske soldatene ikke skal være i fremste rekke, men befinne seg der det er minst sjanse for at det oppstår kamphandlinger? Makan til mangel på solidaritet.
Norge er med i Nato. Vi er forpliktet til å delta i denne krigen på lik linje med andre. Vi har ingen rett til å velge de minst farefulle oppdragene for oss selv.
Det er greit å mene at Nato bør trekke seg ut av Afghanistan. Nato sliter med å oppnå resultater. I de fleste land går diskusjonen høyt om hvilke strategi USA og Nato skal velge for å nå sine mål. Flest mulig soldater med så tunge våpen som mulig, er en omstridt strategi. Vi får arbeide det vi orker for å få gjennomslag for vårt syn på Natos engasjement. Men er vi med i Nato, er vi med på det som kreves av medlemslandene. Er SV med i regjering, er de med i en regjering som har sendt soldater i en krig. I en krig må det vises solidaritet når situasjonen krever det. Hva situasjonen krever, er det den militære ledelsen som må avgjøre i tråd med de beslutningsprosesser som gjelder i Nato.