Opsjonsprogrammet i Orkla har løpt løpsk. Sjefene får utbetalt hundrevis av millioner som de ikke fortjener ut fra innsats. Nå har styret våknet. Orkla bør droppe opsjonene og heller satse på bonuser, skriver redaktør Magne Lerø.

Styret i Orkla har tatt til fornuften. De avvikler sitt opsjonsprogram der 150 ledere ligger an til en gevinst på 530 millioner kroner. Det er over tre ganger så mye som de samme lederne fikk i lønn i 2005.

Konsernsjef Dag Opedal troner på toppen med en gevinst på 60 millioner kroner. Det er den sterke økningen i aksjekursen som har ført til slike eventyrlige lønnstillegg. Det gleder selvsagt styret seg over, men det var altså ikke meningen at lederen skulle tjene så godt.

Styret vil tilby lederne et ny og mindre lukrativt incentivordning, skriver Dagens Næringsliv. Det er bedriftsforsamlingen som har møte i april, som skal bestemme hvor mye ekstra sjefene skal få når de leverer gode resultater.

Vi har vi fått et nytt eksempel på at slike opsjonsordninger ikke fungerer tilfredsstillende. Sjefene i Orkla har de siste årene tjent mer enn de fortjener. Orkla bør kutte ut hele opsjonstekningen. Det er bedre og enklere å gi bonuser. Aksjekursen kan være et av kriteriene som avgjør hvor stor bonus som skal gis. Når det gis store bonuser til sjefene, bør også de ansatte få bonus. Styreleder Stein Erik Hagen bør søke råd hos Gunn Værsted i Sparebank1. Hun sørget for at alle ansatte fikk bonuser for innsatsen de siste årene. Når Opedal tjener en million ekstra, bør i det minste alle ansatte tjene en ekstra tusenlapp.

I Kreftforeningen har de hverken opsjoner eller bonuser. De lønner imidlertid sin generalsekretær så pass godt at det murrer nedover i organisasjonen. Generalsekretær i foreningen, Anne Lise Ryel, har en årslønn på 926 000 kroner. Vidar G. Wolberg i Nasjonalforeningen for Folkehelsen tjener 895000, Gro Brækken i Redd Barna 843 000 og Trygve Nordby i Norges Røde Kors 754 000 kroner i året.

– Vi som er fotsoldater rundt omring, har reagert på at vi samler inn penger for at Anne Lise Ryel skal tjene mer enn en statsråd. Mange av giverne er minstepensjonister, sier Marit Wilhelmsen som har vært medlem i brystkreftforeningen i mange år til Dagbladet.

Ryel forsvarer sin lønn med at hun gjorde det klart da hun ble ansatt at hun ikke ønsket å gå ned i lønn. Ryel har også en ordning der hun får dekket hyppig taxi til og fra kontoret. Dette blir det også murret om.

Sett utenfra er det ikke urimelig at toppsjefene i de store organisasjonene tjener så pass bra som de gjør. De har ansvar for flere hundre ansatte og et budsjett i flere hundre millions klassen. Det er imidlertid ikke det som kan være det avgjørende. I en organisasjon som baserer seg på innsamlete midler, må en ta hensyn til hva medlemmer og givere synes er en rimelig lønn. Hvis en lønner så pas høy at det går ut over giverinntektene, blir jo toppsjefen svært dyr i drift.

Det får være en oppgave for styret å forsøke å forklare givere og medlemmer hva man må betale for å få godt kvalifiserte sjefer til å ta jobben.