Selvsagt vil fusjonen mellom Hydro og Statoil få negative følger for norsk leverandørindustri. Det er ingen ting å furte over. Vi skal jo ikke leve av olje til evig tid. Flere må hive seg inn i en smertefull omstilling tidligere enn man hadde tenkt, skriver redaktør Magne Lerø.

Denne uken er olje-og enegiminister Odd Roger Enoksen blitt tutet ørene fulle av gode råd om hva han bør gjøre for at den nye oljegiganten Statoli-Hydro ikke skal gjøre mer skade enn gavn. Han har fått bekymringsmeldinger både fra store og små om hvor ille det kan bli. Alle ber om at han utstyres med nye argusøyne og nok mot i brystet til å holde giganten i sjakk.

Den norske leverandørindustrien er selvsagt bekymret. Når to dominerende kunder blir til en, vil leverandørene kunne bli presset på pris.

På samrådet som Enoksen inviterte til torsdag, sa Heidi Petersen i Rambøll-gruppen at hun var redd for at de mindre leverandørene vil bli skvist når Statoil og Hydro fusjonerer. Det er det en fare for. Et mottrekk fra leverandørsiden kan derfor bli at de slår seg sammen til større enheter

Heidi Petersen mente Statoil og Hydro heller burde dratt utenlands og funnet hver sin internasjonale partner. Det kan man godt mene, men det var nå ikke det de to selskapene ønsket.

Men det er ikke bare de små, som Petersen representerer, som innstendig ber Odd Roger Enoksen om ikke å sove i timen. Både rettighetshavere på norsk sokkel, representanter fra rederinæringen, arbeidsorganisasjoner og forskningsinstitusjoner ga uttrykk for bekymring.

Til og med representanten for verdens største oljeselskap, ExxonMobil, og en annen gigant, Talisman Energy, frykter at fusjonen vil får negative virkninger for det norske oljemiljøet. De mener myndighetene bør se på nye fordelinger av operatørskap på norsk sokkel for å hindre at det sammenslåtte selskapet blir for dominerende.

– Bekymringen er at de største internasjonale leverandørene ikke får avtale med det nye selskapet, og dermed anser Norge som for lite og ubetydelig og derfor trekker seg helt ut, sier John Vemmestad, som leder Talisman Energy Norge.

ExxonMobils norske sjef, Kathryn P. Pepper, sa det er en vare for at man miste dynamikken som tidligere har vært i markedet. De advarte mot en utvikling med mindre konkurranse og mangfold som vil føre til en særnorsk industri i en ellers internasjonal næring.

Statoil og Hydro har store vekstmål for det nyfusjonerte selskapet, og må vokse mye internasjonalt for å oppveie for mindre vekst på norsk sokkel i årene fremover. Det er det i alle fall grunn til å bekymre seg for, mener oljefagforbundet Safe. De vil skrinlegge en modell overskudd fra norsk sokkel kanaliseres inn i risikofylte prosjekter i utlandet.

– Vi ser at de land som har naturressurser og sitter på dem, i sterkere og sterkere grad ønsker å ta kontroll med disse selv, utvikle sin egen næring og ta fatt i verdiene. Da mener jeg det er feil av Norge å satse på et internasjonalt selskap som skal gå ut å tilrane seg andre lands naturressurser, sier Terje Nustad, leder i Safe til NA24.

Det er egentlig en annen diskusjon Nustad inviterer til. Vi kan ikke blande butikk og politikk. Statoil/Hydro er et internasjonalt selskap. De er til stede i land som Angola, Nigeria, Iran, Venezuela, Libya Aserbajsjan, Nigeria, Kina, Vitenam eller Mexicouglfen. Her opererer de på vanlig kommersielle premisser på lik linje med andre.

Det er gode grunner for at et land med oljeressurser selv ta styringen over utnyttelsen av egne ressurser. Dette må gjerne Norge bidra til. Men da skjer det på politiske premisser. Statoil/Hydro skal konkurrere med andre store oljeselskaper dersom et land inviterer til det. Og vi skal opptre ryddig, åpent og skikkelig. Vi skal ikke ha en ny Iran-skandale. Den slags inngangsbilletter skal ikke Hydro/Statoil betale.

I dag 90 prosent av aktiviteten til det nye selskapet fortsatt knyttet til norsk sokkel. Et selskap som Hydro/Statoil kan ikke la være å delta i den internasjonale konkurransen. Det kan godt være at de ambisjonene de har, viser seg å være for dristige. Selskapets internasjonale satsing bør vi alle ha et særdeles avslappet forhold til. Dette finner selskapet selv ut av.

Odd Roger Enoksen må følger med som en smed på det som skjer i norske olje-og leverandørindustri. Fusjonen er et faktum. Den vil få en del uheldige virkninger. Det beste som kan skje ar at utenlandske selskapet vinner anbud og for innpass på norske sokkel. Det skjerper konkurransen.

Fusjonen innebærer også en utfordring for norsk leverandørindustri. En del vil bli tvunget til å satse sterkere internasjonalt når de nå kun er en norsk gigantkunde å levere til. Det gir også noen muligheter.Ellers vil nok noen mindre leverandører få problemer. Det er ikke bare negativt. Oljeutvinning på norsk sektor er på topp og skal bygges ned. Vi kan og skal ikke leve bare av olje. Før eller seinere må norsk industri bygge ned satsingen på olje og møte framtidens behov. Fusjonen mellom Hydro og Statoil rykker denne virkeligheten nærmere for en del bedrifter. Nå gjelder det å tenke nytt og gå i gang med smertefulle omstillinger for å sikre en posisjon i framtidens industri.