Randi Flesland, Monica Kristensen Solås, Gerd-Liv Valla, Ingunn Yssen og Bergljot Jonsdottir har havnet i konflikter, ikke fordi de er kvinner men fordi de har kjørt beinhardt får å oppnå det de vil, med blandede resultater, omtrent som menn, skriver redaktør Magne Lerø

– Det hadde aldri skjedd med to menn, sier LO-veteranen Rolf Utgård til Dagbladet. Det er Gerd-Liv Valla og Ingunn Yssen han snakker om. Han mener den granskingen LO-ledelsen har satt i gang er galskap.

– Det beste er om Gerd-Liv Valla kan komme hjem og ta de nødvendige grep for å rydde opp i LO og satt politikk på dagsorden, sier Utgård og mener lekkasjene fra granskingen viser at situasjonen er ute av kontroll. LO er ifølge Utgård en kamporganisasjon bygd på lojalitet, kommandolinjer og tillit. Konflikten mellom Valla og Yssen er bare ”blåbær i forhold til de slagene jeg har opplevd i næringslivet”.

– Jeg har sett langt blodigere slag blant gutta i næringslivet i kamp om makt, posisjonene og penger. Her er det snakk om to damer i toppen av LO og da blir det plutselig forferdelig dramatisk, sier Utgaard.

Vi har selv kritisert LO for å ha satt i gang en gransking uten klart mandat. Det er en overhengende fare for at granskingen skaper flere problemer enn den løser. Men ennå har LO-ledelsen mulighet til å opptre klokt og samlende og løse saken.

At det pågår langt blodigere slag i næringslivet enn det som skjer i LO, er det ingen grunn til å tvile på. Utgård har også et poeng når han sier at denne konflikten ikke ville utviklet seg på sammen måte dersom det ikke var to kvinner som var aktører. Vi kan ikke helt se for oss at en mann i LO hadde våget å rykke ut mot Gerd-Liv Valla slik Yssen gjorde. I tillegg til de kritiske spørsmålene Yssen har fått, ville en mann måtte svare på om han hadde problemer med å ha kvinner som sjef og om hvorfor han tar i bruk typiske mannlige herskerteknikker i bruk.

En personalsak der LO-lederen blir beskyldt for mobbing og trakassering, ville imidlertid blitt en mediesak uansett kjønn. Men når det er to sterke kvinner som offentlig er i konflikt, gjør det saken ekstra pikant. Det virker som om det står omtrent like mange menn og kvinner på begge sider i konflikten. Derfor er det ikke dekning for å hevde at dette nå har noe med menn og kvinner å gjøre. Nå er det heller ikke lenger en personkonflikt. Nå handler det om makten i LO og Gerd-Liv Valla

I de siste årene har flere kvinnelige toppsjefer vært i hardt vær. Tidligere Avinor-direktør, Randi Flesland, kjempet en durabelig kamp mot flygelederne, og tapte. Hun ble også beskyldt for å være for hard, lite lyttende og kontrollerende. Hun ble møtt med mannlige herskerteknikker, ble det sagt.

I Redningsselskapet røk Monica Kristensen Solås uklar med styret og ansatte. Også hun ble kritisert for maktbruk, uforsonlighet og hardhendt personalbehandling. Selvsagt var menn aktører i konflikten.

I Bergen skar det seg i samarbeidet mellom festspilldirektør Bergljot Jonsdottir og de ansatte. Også hun ble beskyldt for uvettig ledelse og personalbehandling.

Felles for Flesland, Solås Kristensen, Valla, Yssen og Jonsdottir er at de er blitt valgt fordi de er blitt vurdert som dyktige. De har ikke arvet sin posisjon. De har også hatt et brennende engasjement for det de har holdt på med. Jonsdottir skulle lage verden beste festspill og ga jernet. Hun tapte. Flesland var styrt ut fra et brennende ønske om å lykkes i en kamp andre mente var umulig for henne å vinne. Hun tapte også. Solås Kristensen skulle rydde opp i kulturen i Redningselskapet og gjennomføre nødvendig omstilling. Også hun led nederlag. Ingunn Yssen brenner for likestilling og mener kvinnelige medarbeider skal behandles med omtanke og respekt, især i LO og i særdeleshet når man er gravid eller småbarnsmor. Yssen er en sterk og tøff leder. Hun har også lidd nederlag, men har tatt kampen opp.

Gerd-Liv Valla er genierklært som leder av LO. Hun tør der andre tviler, går i krigen der andre nøler, alt for å vinne fram med det hun tror er best for medlemmene og sin politiske overbevisning.

Ingen har personlige økonomiske interesserer av å vinne de kampene de fører. Det er ikke uten grunn kun et av våre børsnoterte selskapet har en kvinnelig toppsjef. Penger er ikke det som driver kvinner.

I alle organisasjoner foregår det en kamp om makt. Den som skal sitte på toppen må kunne bruke makt når det er nødvendig og kjenne hvor grensene for legitim maktbruk går. Når kvinne bruker makt, blir det lagt mer merke til. Det kan ha sammenheng med at noen forvente noe annet av en kvinne enn en mann.

Det er snakket og skrevet mye om kvinnelig lederstil. Noen hevder kvinner forstår seg bedre på mennesker, ser flere sider av en sak, kommuniserer bedre og er bedre i stand enn mange menn til å finne samlende løsninger.

Når uenighet oppstår, det må tas tøffe beslutninger, brukes makt, noen må tape andre må vinne, da er det ikke slik at kvinnelige sjefer nødvendigvis oppleves så mye annerledes enn menn. Da krever rollen sitt. I stridens hete er det ikke avgjørende om man er mann eller kvinne. Da er det saken som står i fokus – da gjelder det på vinne kampen. Da bruker både kvinner og menn virkemidler som noen reagerer på – menn har forkjærlighet for en viss type herskerteknikker, kvinner andre.

Menn og kvinner er forskjellige – også som leder. Å være sjef går for det meste ut på det sammen enten mann er mann eller kvinne. Å være LO leder er på være LO-leder. Det er å lede en kamporganisasjon med sterke indre interessemotsetninger. Menn gjør ikke det på en måte og kvinner på en annen. Forskjellen mellom hvordan menn leder er like stor som forskjellen på hvordan kvinner leder.