Siv Jensen må forlate Hagen-linjen hvis hun skal lykkes med sitt store prosjekt. Hun må trene seg på å kunne fremstå som statsminister og nedtone rollen som lettvint, populistisk, gallupfiksert partileder, skriver redaktør Magne Lerø

Siv Jensen har endelig fått respons på sin tilnærming til Erna Solberg. Denne uken fremsto de to som pådrivere for en borgerlig regjering etter stortingsvalget i 2009. Frp har grunn til å feire. De er nå tatt inn i høyre-varmen. Det er første gang en leder fra Høyre tydelig har sagt at målet er å sitte i regjering sammen med Frp uten at en slik prinsipiell mulighet har druknet fullstendig i krav om at Frp må legge store deler av politikken sin på hylla, og det før man begynner å snakke sammen. Sterke krefter i Høyre har presset Erna Solberg til å nærme seg Frp, og i Frp har Siv Jensen fått frihet til å velge den kursen som er nødvendig for at hun skal ha mulighet til å bli statsminister.

At dette ikke er noe sololøp, har vi fått bekreftet i de politiske debatter som er blitt kjørt i radio i det siste. Frp og Høyre forsøker å legge bånd på seg. De vil i større grad fremstå som samarbeidspartnere, i mindre grad som politiske motstandere.

Så tråkket Siv Jensen i baret. Påstandene hennes om at FN nærmest har vært ødeleggende for verdensfreden, at FN er blitt en ”sosialdemokratisk smeltedigel som i mindre grad er opptatt av markedsøkonomiske prinsipper” og at ”Kyoto-protokollen ikke kan kalles noen internasjonal avtale fordi det er så mange land som ikke slutter opp om den”, har ført til at de andre borgerlige partiene i dag sier til Aftenposten at Jensens utspill gjør et borgerlig samarbeid vanskeligere.

Tidligere utenriksminister Jan Petersen mener kritikken mot FN er meningsløs. Venstres leder, Lars Sponheim, undrer seg og mener vi har fått et nytt eksempel på at Frp er et ”umodent parti”. KrF-leder Dagfinn Høybråten mener Jensens uttalelser enten er et utslag av uvitenhet eller fortregning av fakta.

I kjent stil svarer Jensen med at dette er en avsporing av debatten å kalle henne unyansert og at hun ikke er alene internasjonalt om å reise disse problemstillingene.

Siv Jensen er ingen utenrikspolitisk tungvekter. Kritikken mot FN er for lettvint. Hun er ikke tjent med å forfølge denne saken. Hun bør ro seg i land umiddelbart. ”Jensen mot røkkla” i utenrikspolitikken, gir henne en mulighet til oppmerksomhet og til å legge ut om hvor misforstått hun blir, men noen vinnersak blir det ikke for henne. For Jensen er det viktig å fremstå som en seriøs statsministerkandidat og ikke bare som partileder for Frp. Dette maktet aldri Carl I. Hagen. Han har i alle år vært den dyktige partilederen som har vært utelukket som statsminister.

Før Kristin Halvorsen ble statsråd, var hun dyktig til å utnytte mulighetene for populistiske utspill. SV har satt seg selv på dagsorden ved å våge å være uenige med alle andre i flere saker, først og fremst på utenrikspolitikken område. Det var først etter at SV kom i regjering de for alvor måtte finne balansen mellom å slutte opp om regjeringspolitikk og å markere egen primærstandpunkter.

Når Siv Jensen aspirerer til å bli statsminister, har hun et mindre politiske handlingsrom enn Kristin Halvorsen hadde. En ting er det at hun og andre statsråder fra Frp vil møte seg selv i døra hver eneste dag dersom de kommer i regjering. Det blir sannsynligvis flere kameler å svelge unna for Frp i regjering enn det SV så langt har fått servert. Det viktigste er imidlertid at en statsminister må fremstå som gjennomtenkt, reflektert, balansert og samlende. Her har Siv Jensen langt igjen å gå. Det viste hun med sine uttalelser sist helg.

Når målet er å bli statsminister, bør hun legge inn en treningsøkt i forhold til det hver eneste dag. Hun bør motstå fristelsen til å score billige poenger som fører til at mediene fokuserer på problemer i samarbeidet med de øvrige borgerlige parter.

Strategi er å velge, ikke vingle. Carl I. Hagen foretok ikke det valget. Han pratet om at han ønsket borgerlige samarbeide, men handlet stikk motsatt.

Siv Jensen må forlate Hagen-linjen hvis hun skal lykkes med sitt store prosjekt. Det er ikke sikkert det er den linjen som gi best uttelling på gallupen fremover, men det er den linjen som kan føre til politisk makt.