Er Valla ubrukelig som leder?

Ingunn Yssen ønsket Gerd-Liv Valla som sjef fordi det hadde fungert godt tidligere. Forandrer sjefer i femtiårene seg radikalt eller er det bare tilførsel av makt som endrer opplevelser og virkelighetsbilde? Granskingsrapporten har ikke levert sannheten om Valla som leder, skriver redaktør Magne Lerø.

Har vi nå fått sannheten om hvordan Gerd-Liv Valla er som person og leder? Det er noen som tror det etter at det er skrevet tusenvis av artikler med omtaler av Gerd-Liv Valla som person, en krisepsykiater og en psykolog har intervjuet ansatte i LO og observert alle som har uttalt seg om Valla under granskingen og tre jurister har brukt noen hundre timer på å finne ut av hva som har skjedd i konflikten som oppsto mellom Valla og Ingunn Yssen.

Det er nok ikke så enkelt. Vi finner ikke sannheten om et menneske ved å gå inn i en konfliktsituasjon hvor den ene hevder man er blitt trakassert og den andre hevder at jobben ikke blir gjort godt nok og at det først og fremst handler om en politisk kamp.

LO er et reir for maktkamper. Det spesielle i en organisasjon som LO er at man skal være sjef for flere som har et annet syn, som har som jobb å kjempe for at dette synet skal vinn fram, helt til det er fattet en beslutning. Da skal det vises 100 prosent lojalitet. I LO pågår det også en kontinuerlig kamp om posisjonering. LO-sekretariatet er ikke en ledergruppe i tradisjonell forstand, men en gruppe der enkeltpersoner skal kjempe for medlemsgruppers interesser. Det ble kjempet en kamp både for og imot Gerd-Liv Valla før hun ble valgt. Kampen var ikke slutt da hun begynte som LO-sjef. En LO-sjef kan ikke skifte ut en ledergruppe slik ny administrerende direktør kan. Hun må akseptere den ledergruppen hun blir tildelt – og ta makten og bruke makten, og kreve lojalitet. Dette ble etter hvert Gerd-Liv Valla meget dyktig til. Hun ble sjefen med stor S.

I en organisasjon som LO bedømmer man hverandre ikke objektivt. Den granskingen som er gjennomført er selvsagt et forsøk på å finne ut hva som har skjedd. Det er like mye en prosess for å svekke eller avsette Valla ved å fremheve hennes svake sider. – Granskingsutvalget ble hyret inn som ufrivillige leiemordere, skriver redaktør Olav Versto i VG. Han vet hva han snakker om. For det er Valla motstanderer som jevnlig har fôret VG med det som kunne være egnet til å svekke Gerd-Liv Vallas stilling.

Det han ikke skriver, er at VG også, like ufrivillig som granskingsutvalget, har bidrag til å gjennomføre mordet på Gerd-Liv Valla. VG kunne ikke noe annet. Kildene var for gode. Og det var ikke mange som ville rykke ut med helhjertet støtte til Valla, slik at det kunne bli gode oppslag av det.

Vi tviler ikke på at psykologene har gitt et korrekt bilde av Gerd-Liv Valla slik hun har fremstått siden konflikten med Ingunn Yssen ble kjent. Granskingsutvalget skriver at ”Gerd-Liv Valla fremstår som en leder med begrenset innsikt i og forståelse av, hvordan hennes atferd påvirker andre og dels av et forskjønnet bilde av hva som faktisk har skjedd”. Det ble fredag utlagt som oppsiktsvekkende. Men er det noen som har vært i tvil om det? Vi har da sett Vallas svake sider demonstrert fra dag en av. Hun har med god grunn blitt kritisert sønder og sammen for den måten hun har forsøkt å løse konflikten med Ingunn Yssen på.

Frank Aarebrot sier til Dagsavisen at rapporten er skremmende lesning.

– Man kan lure på hvordan en sånn person har nådd så langt en organisasjon, sier Aarebrot.

Svaret er at det var en slik leder LO ville han. De ville ha en sterk kvinne, som ikke trakk seg tilbake i konflikter, men kjempet og vant. De ville ha en hærfører. Man kjente Vallas sterke og svake sider.

– Det er ingen tvil om at Gerd-Liv Valla har bestemte meninger og er lite påvirkelig. Hun er et veldig bestemt kvinnemenneske. Hun er også grundig og gjennomtenkt. Svakheten er hun ikke er så lydhør som en leder bør være når det gjelder å ta råd og innspill, sier Kjell Bjørndalen, leder for Fellesforbundet til Dagenes Næringsliv i dag.

Det var en leder med disse egenskapene LO valgte i 2002. Og mange i LO mener de har levd greit nok med Vallas svakheter som leder. Hun er et menneske med usedvanlig styrke – og en usedvanlig svak side.

Når Gerd-Liv Valla nå har fått sparken skyldes det at sannsynligvis at suksessen som leder for LO sløvet hennes blikk for egne svake sider. Folkelig sagt: Suksessen gikk til hode på henne. Hun ble for suveren. Han oppfattet seg selv som for mektige, trodde at ingen kunne rokke ved hennes posisjon, så ikke faresignalene. Hun gikk over streken, både i forhold til Jens Stoltenberg og Ingunn Yssen.

En leder som feilberegnet sin egen maktposisjon, er ille ute. Hun oppdaget for seint hva som var i ferd med å skje rundt henne. Da saken med Ingunn Yssen ble kjent, samlet hun sekretariatet bak seg og snakket i vi-form. Hun hadde ikke tenkt seg muligheten av at hennes medarbeidere i sekretariatet også hadde fått nok. Det var for mektige krefter i LO, delvis i Ap, som hadde fått nok av hennes svakheter – og styrke.

Ingunn Yssen uttalte torsdag at det kun finnes gode og dårlige ledere. Det er riktig så langt det rekker. Man hun kan ikke frata andre mennesker rett til å hevde at Gerd-Liv Valla er en utmerket leder og at hun har vært den beste lederen LO har hatt på lang tid. Ingunn Yssen har opplevd Gerd- Liv Valla både som en god leder og en endelig leder. Hun begynte jo i OL fordi Gerd-Liv Valla vil, ha henne og at de hadde samarbeidet godt tidligere.

I serien ”Toppsjefen” intervjuet Ukeavisen Ledelse i 2002 15 personer om Gerd-Liv Vallas lederstil. Da var konflikten i Justisdepartementet kjent. Det trakk selvsagt ned, men hun kom brukbart ut som leder.

I dag ville nok bedømmelsen av henne vært annerledes. For situasjonen er annerledes.

Les her hva konklusjonen den gang ble:

 

Dette journalisten skrev i 2002

Dette redaktøren skrev i 2002

Disse poengene hun fikk i 2002