Når Lars Sponheim så til de grader signaliserer at ”den villige nestlederen” ikke er den rette til å overta, tvinges Thommessen inn i posisjonen ”talentet som ikke innfridde”. Det er enklere å være partileder enn kronprins med ambisjoner en liten evighet, skriver redaktør Magne Lerø.

I Venstre er partiledernes politiske selvbevissthet omvendt proporsjonalt med størrelsen av partiet. Nestleder Olaf Thommessen har igjen klart å provosere partileder Lars Sponheim til offentlig debatt om hvem som en gang skal overta som leder i Venstre. Lars Sponheim nøyer seg ikke bare med å si at dette er en sak for valgkomiteen og minne om at det også finnes andre kandidater. Han sa rett ut i et intervju med Dagens Næringsliv i forrige uke at Thommessen ikke må se på seg selv som en kronprins og at han mangler ”politisk stayerevne”. Om ikke det skulle være nok, nevner Sponheim tre andre kandidater som kan være aktuelle som ny leder i Venstre. Og vi leser mellom linjene at disse er mer aktuelle en Thommessen. I alle fall mener Sponheim det.

Thommessen har tidligere stått fram som en utfordrer til Sponheim. Men han trakk seg i oppløpet. Sannsynligvis forstå han ta han ville tape en duell med Sponheim. Men det var i 2004 da mange i Venstre var lei Sponheim. Nå har Sponheim styrket sin stilling i partiet. Ifølge Odd Einar Dørum, som selv har kjempet og tapt mot Sponheim, er han nå ”born again” som Venstreleder.

– Lars er en leder som har modnet og vokst kraftig, sier Dørum. Det er ingen som nå truer Lars Sponheim. Alt tyder på at Sponheim akter å lede Venstre også ved stortingsvalget i 2009.

På denne bakgrunn blir det påfallende at Olaf Thommessen begynner å snakke om seg selv som ny leder. Han har ikke sagt noe mer enn at han vil stille seg til disposisjon dersom han blir spurt av valgkomiteen. Han kunne ha sagt at dette ikke er en aktuell problemstilling og at han vil svare valgkomiteen dersom han blir spurt.

Olav Thommesen har vært ute av politikken et år på grunn av sykdom. De utspillene han har kommet med, må ikke nødvendigvis oppfattes som noe mer enn at han nå sier ifra at han er tilbake for fullt og har bestemt seg for å satse på politikk. Han varsler også at han kan tenke seg en plass i Oslo bystyre og på Stortinget. Han vil bli en skikkelig hverdagspolitiker med andre ord.

Men målet er på bli leder for Venstre. Han trenger kronprinsstatusen. Men denne posisjonen er i ferd med å bli en belastning. Thommessen er i ferd med å innta posisjonen ”talentet som ikke innfridde”. I politikken kan man være nestleder lenge, som Hill-Martha Solberg. Men hun hadde aldri ambisjoner om å overta som partileder. Det er ikke enkelt i årevis å være kronprins som gjerne vil overta. Enda verre blir det når partilederen så pass klart signaliserer at ”den villige nestlederen” ikke er den rette til å overta.

Dagens Næringsliv skriver i dag at Olaf Thommessen vil ta et oppgjør med Lars Sponheim på en telefonkonferanse i forkant av landsstyremøtet. Spørsmålet er om hvor mye oppgjør det blir ut av det. Lars Sponheim er den sterke mann i partiet. Han vil forsvare seg med at han sier det han mener når Thommessen først har startet en kamp om ledervervet i partiet. Sponheim vil få kritikk for at han opptrer som om han nærmeste ”eier partiet”, som en Carl I. Hagen nummer to. Slikt preller av Sponheim som vann på gåsa. Å snakke rett fra levra er blitt er varemerke for Venstrelederen. Han sier tydelig ifra om at han ikke ønsker noen diskusjon om hvem som skal lede partiet nå. Dersom Thommessen eller valgkomiteen vil at andre skal overta, blir det kamp i partiet. Det er Venstre ikke tjent med.

Ifølge Lars Sponheim er dessuten ikke Olaf Thommessen lenger et stort aktivum for Venstre. Etter hvert er det nok flere som deler den oppfatningen.

Lars Sponheim kommer ikke til å forandre på noe som helst. Så lenge han vil være leder, vil han nedkjempe utfordrere.

Det er Olaf Thommessen som må legge om kursen. Hvis han vil drive med politikk, må han mentalt frigjøre seg fra kronprinsposisjonen. Det bør ikke være ønsket om å bli leder i Venstre som driver ham. Han må kjempe kaste seg inn i det politiske hverdagsarbeid. Så får han se hvilke muligheter som byr seg. Slik er det for det fleste politikere.