Når Frp er villig til å droppe sitt eget partiprogram for å vinne noen pensjoniststemmer, forteller det at partiets populistiske sjel fortsatt er intakt og at veien fram til å opptre som et ansvarlig styringsparti ennå er temmelig lang, skriver redaktør Magne Lerø
Regjeringen lykkes til slutt å inngå et kompromiss men Høyre, Venstre og KrF om en ny pensjonsordning som skal omfatte alle arbeidstakere. I går meldte Frp at de vil beholde dagens Folketrygd. Ikke nok med det, de vil gjøre den enda bedre. Frp har penger som de andre partiene mener de ikke har.
Det mest påfallende er ikke at Frp er uenige med de andre partiene, men at de i denne saken har gått bort ifra sitt eget partiprogram. Grunnen er neppe at Frp har fått ny innsikt i de utfordringer vi står overfor når det gjelder å utforme et rettferdig og bærekraftig pensjonssystem. Det handler om at Frp vil forsøke å høste politisk gevinst på en sak som berører folk. Det var ikke partiprogrammet egnet til. I programmet går Frp inn for en lik ”folkepensjon” for alle. Hvis man ønsker en høyere pensjon, må man spare selv. Dette rimer godt med den politikken Frp står for. Samfunnet definerer et minimum. Ut over det er det den enkeltes lommebok som avgjør.
Nå har Frp snudd. Dagens minstepensjon skal økes fra 112 til 125 000 kroner. Avkortingen for gifte og samboende fjernes, bare de 20 beste årene skal telle med, pensjonen skal ikke indeksreguleres, men følge lønnsutviklingen, omsorgsarbeid skal gis bedre opptjening og det skal være mulig å spare til egen pensjon med skattefradrag.
Det er nesten for godt til å være sant. Det er praktisk talt bedre enn det arbeidstakerorganisasjonen har våget å håpe på. Frp er de som overlegent tilbyr pensjonistene de beste vilkårene.
Dette kan Frp gjøre i trygg forvissning om at det aldri blir aktuelt å gjennomføre det de foreslår. Det er heller ikke meningen. Meningen er å sikre seg noe flere stemmer ved å kunne fremstå som det partiet som vil gi pensjonistene de beste vilkårene.
Dette er en velkjent strategi i Frp. De har så pass gode erfaringer med den at de er rede til å droppe sitt eget program hvis de ser at det er mer formålstjenlig.
Arne Byrkjeflot, leder i LO i Trondheim, er en av dem som har kjempet mot kutt i pensjonsordningene. Han bryter ikke ut i jubel over Frp helomvending i pensjonssaken. Han kjenner nok Frp populisme for godt til det. Han sier til Klassekampen i dag at det som teller nå, er om Frp vil støtte LOs krav om å beholde dagens AFP-ordning.
– Vi mener AFP-ordningen bør endre, slik at den blir det den var tenkt til, en verdig utgang fra arbeidslivet for sliterne og ikke en statlig subsidiert sluttpakke som arbeidsgiverne kan bruke til å presse folk ut av arbeidslivet, svarer Frps pensjonspolitiske talsmann, Robert Eriksson.
Det er et utmerket standpunkt. Det er godt å høre at Frp ikke faller LO om halsen i kampen for å beholde dagens AFP-ordning mest mulig uendret.
Poenget med den nye pensjonsordningen er at det skal lønne seg å stå lengre i jobb. Da kan man ikke gå av når en er 62 år med full pensjon. Kompromissmakerne i LO og Ap finner nok en løsning. Det blir neppe en løsning LO vil si seg fornøyd med, men de må kunne leve med den. Det handler om å få til endringer til kontrollerte protester fra LO. Det kan være lettere å få til når Gerd-Liv Valla ikke er i posisjon.
I dag skal Ap-ledelsen møte LO-ledelsen for å snakke om hvilke resultater som er oppnådd så langt under det rød-grønne styret. Man har ikke tradisjoner der i gården for å dvele for lenge med det som er oppnådd. En vil nok ha fokus på det som ikke er på plass. AFP er en av sakene der LO forventer at Jens Stoltenberg kommer opp med noe som viser at han tar på alvor at ”fagbevegelsen ikke vil miste innarbeidete rettigheter”.