Det er forståelig at Gerd-Liv Vallas støttespillere engasjert seg for at hun ikke bare skal defineres ”over og ut”. Hun er en kapasitet, politisk og organisasjonsmessig, som ikke bør stues bort fordi hun gikk på trynet i konflikten med Ingunn Yssen, skriver redaktør Magne Lerø.
Dagsavisen og Klassekampen offentliggjør i dag det siste forsvarsskriftet for Gerd-Liv Valla som LO-advokat Håkon Bleken utarbeidet til granskingsutvalget. Dette har LO- ledelsen ikke villet offentliggjøre. Her slås det fast at Ingunn Yssens innsats som internasjonal leder i LO ble kritisert av nære kolleger. Det skal være en medvirkende årsak til at seksjonsleder Øystein Gudim sluttet. Nestleder i avdelingen, Karin Beate Theodorsen, sendte et notat til Valla om Yssens problemer med å skjøtte sitt ansvar. Ifølge Bleken var det full enighet i LO-ledelsen om at Ingunn Yssen ikke kunne fortsette i stillingen. Roar Flåthen, som nå er LO-leder, skal ha jobbet nært sammen med Valla om hvordan Yssen-saken skulle løses. Ifølge Bleken ble Yssen syk av at hun ikke maktet oppgaven tilfredsstillende. Han kritiserer at granskingsutvalget unnlater å vurdere om det er grunnlag for den sterke kritikken mot måten Yssen utførte sitt arbeid på. Det er dette som er problemet, ikke Gerd-Liv Vallas lederstil, skriver Bleken.
Det var LO- sekretær i Oslo, Kleiv Fiskvik, som i går sto fram med kritikk mot LO-ledelsen for å forske å legge lokk på saken. Han vil ha mer informasjon om hva som har skjedd og hva som skal skje. Det er tydelig at en del av Vallas tilhengere har et behov for omkamp. Men det er ikke lett å finne ut hva omkampen skal gå ut på. Det kan handle om at Gerd-Liv Valla er tiltenkt en rolle i LO og Ap fortsatt. De vil ikke at hun skal stues vekk. Dels er det begrunnet med at hun er dyktig. Hun har en sterk stilling blant de rødeste i LO og Ap fortsatt. Dels har det sammenheng med at de mener Gerd-Liv Valla er gjort til syndebukk. Det er hennes motstandere som ved hjelp av konflikten med Yssen, har fått ryddet henne av veien. Hun har tapt en maktkamp og urettmessig blitt hengt ut som en ubrukelig sjef, ifølge støttespillerne.
Trond Giske støttet Gerd-Liv Valla offentlig etter at saken eksploderte i mediene. Etter påske rykket han igjen ut med honnør til Valla for hennes avgjørende innsats for at de rødgrønne kom til makten. Det var et signal om at Valla ikke skal føres inn i glemmeboken ennå.
Når en leder tvinges til å slutte i en organisasjon eller bedrift, slår de samme utestengnings- og begravelsesmekanismene inn hver gang. Organisasjonen må videre. Den må legge saken bak seg. Sårene som er skapt må leges. Roar Flåthen var klar for det en time etter at Gerd-Liv Valla hadde sagt opp. Nå legger vi denne saken bak oss. Sekretariatet har vedtatt det. Vi er ferdig med saken, sa han. Selvsagt var de ikke det. Så fort går det dog ikke. Men Flåthens sterke behov for å komme videre, komme unna, komme fra stormen til smulere farvann er talende.
Som regel vil ”de gjenværende” ha sjefen som må slutte unna så raskt som mulig, helst på dagen. Det er vanlig at man pakker kontoret samme dag – så er man ute. Sjefer som må slutte reker ikke i gangene i ettertid. Slik er det ikke i LO. Der ble det før påske gitt beskjed om at kontoret til Finn Erik Thoresen, som har permisjon for å fungere som sjef for Norsk Folkehjelp, måtte ryddes. Her skulle Gerd-Liv Valla sitte. Vallas sykemelding ble imidlertid forlenget. Ennå har hun ikke tatt plass på sitt nye kontor på Youngstorget.
Det som er sikkert, er at Gerd-Liv Valla skal beholde sin lønn fram til kongressen i 2009. Den er på vel 900 000 i året. En fallskjerm, med andre ord. Men LO vil ikke kalle det en fallskjerm. De hevder at Valla skal jobbe for lønnen. Hva hun skal gjøre, er imidlertid uklart.
Det er ingen god modell at Gerd- Liv Valla igjen tar plass blant lederne i LO. Dette kan skape ny grobunn for konflikter. Det vil ikke fungere å gjøre Valla som en slags utreder for Roar Flåthen.
Det er ikke sikkert Gerd-Liv Valla er politisk- og fagforeningsmessig død. Det avhenger av om man finner en posisjon til henne som gir mening, og der hun kan få brukt seg. Valla er en akademiker med all den politiske og organisasjonsmessige erfaring en kan tenke seg. Hun gikk på trynet i konflikten med Ingunn Yssen. Hun har noen særdeles sterke og svake sider som sjef. Det er ikke naturlig å gi henne en ny sjefsutfordring nå. Men Valla er en kapasitet, politisk og organisasjonsmessig. Det er forståelig at hennes støttespillere engasjert seg for at hun ikke bare skal defineres ”over og ut”. Ledere som går på trynet bør gjenbrukes – ikke som leder på samme måte, men i roller der de kan få utfolde sin dyktighet.