Dagfinn Høybråten og KrF må våge å ta risikoen på at Inger Lise Hansen kan representere den fornyelsen partiet sårt trenger, skriver redaktør Magne Lerø

Med 6-7 prosent på meningsmålingene er KrF fortsatt en blek skygge av hva de en gang var. Partileder Dagfinn Høybråten har ikke maktet det han gikk til valg på, å øke oppslutningen selv om man nå ikke tynges av regjeringsbyrden. Grunnen er at han og partiet valgte feil strategi etter katastrofevalget og Valgerd Svarstad Haugland avgang som partileder. Nå har de fått anledning til å korrigere strategien, representert ved Inger Lise Hansen som stiller til valg som ny nesteleder på benkeforslag. Hun er en gavepakke til partiet. Det spørs om Dagfinn Høybråten ser det. Det kan være et flertall på landsmøte innser at strategien for KrF må være utover mot folket, ikke innover mot kjernevelgerne. Da velger de Inger Lise Hansen.

Det er Valgerd Svarstad Haugland som har æren for at KrF på 90-tallet lå an til å kunne bli et folkeparti med bred oppslutning. Da var det et poeng å få fram at man ikke måtte være kristen for å stemme KrF. Valgerd med rødvinsglasset og Kjell Magne med sigaren ble symboler på et parti som hadde forlatt bedehuskulturen. ”Valgerd-effekten” var så pass sterk at noen snakket om at KrF kunne ta Høyres posisjon som det ledende ikke-sosialistiske parti.

Valgerd Svarstad Haugland var ingen politiske radikaler. Hun lå midt i løypa i partiet, men markerte seg sterkere i kvinnespørsmål er det ”gubbefløyen” i partiet var vant med. Men hun fikk en posisjon i den offentlige debatt og opplevde å bli lyttet til da hun la fram KrFs syn på aktuelle spørsmål. Valgerd var annerledes, friskere, kjappere, mer spontan enn den erfarne Kjell Magne Bondevik. De var et godt tospann i flere år. Da partiet mistet valgere, var det partileder Svarstad Haugland som ble ofret, mens årsaken til nedgangen var det politikken som stasminister Kjell Magne Bondevik hadde hovedansvaret for.

KrF har de siste to årene mistet er rekke sentrale politikere: Valgerd Svarstad Haugland, Kjell Magne Bondevik, Jon Liletun, Einar Stensnæs, Hilde Frafjord Johnsen og Knut Arild Hareide.

Dagfinn Høybråten er partiets suverene leder. Det er noe av partiets problem. Høybråten er en usedvanlig dyktig statsråd, en politisk iverksetter av første klasse. Men han står i fare for å gå inn i historien som en partileder som ikke klarte å levere. Høybråten er ingen velgermagnet. Han makter ikke å skape den begeistring i partiet som Valgerd Svarstad Haugland skapte i sin storhetstid. Han vekker ikke nyskjerrighet på KrFs politikk, all sin dyktighet til tross.

Det vil ikke de to andre nestlederkandidatene, Rogalandspolitikeren Ellen Solheim eller trønderpolitikeren Odd Anders With, heller makte. De er begge over 50 år og er trauste, gode politikere. With har tidligere vært nestleder. Det forteller alt om personsituasjonen i partiet.

Det er selvsagt politikken som er det avgjørende for velgerne. Men politikere er også symbolfigurer. Politikere må kunne kommunisere godt gjennom mediene. Dette klarer Inger Lise Hansen. Hun er kjapp, direkte, modig og skaper interesse.

Hun ivrer for at KrF skal nå lenger ut. Hun brenner for miljø, de svake, bekjempelse av fattigdom og er EU-tilhenger. Hun vil oppheve regelen om at man må bekjenne kristen tro for å ha verv i partiet.

KrFs ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland, har markert seg som en kritiker av den linjen KrF har lagt seg på de siste årene. Han sa til Aftenposten i går at KrF må snakke mindre om homofili, Israel og tema som skremmer vekk flere enn de samler, dersom man skal tiltrekke seg nye velgere.

Om ikke Inger Lise Hansen vil si det slik, er det dette hun gjør. Hun snakker ikke som en tradisjonell KrF-politiker. Det er det som skaper interessen.

Det vanskeligste for ledere er å forstå hvordan ens egen posisjon og person virker i forhold til å nå de mål en vil oppnå. Det er en tid for når ledere bør trekke seg tilbake eller korrigere kursen. Omgivelsen oppdager det som regel før lederen selv. KrF bør endre strategier og måte å gjøre tingene som er knyttet til Høybråten som leder. Så lenge han er leder, er det han som må se det, og gjøre det.

Sannsynligvis er Høybråten utrygg på hva Inger Lise Hansen, bare 25 år, kan finne på å mene og gjøre dersom hun blir nesteleder. Blir Hansen valgt, vil han oppleve at journalister ringer henne og ikke ham i en del saker. Og hun vil ordlegge seg på en annen måte enn ham.

Det er dette som er Dagfinn Høybråten og KrFs mulighet. De må våge å ta risikoen på at Inger Lise Hansen kan representere den fornyelsen partiet trenger.