Problemet for de fattige er ikke at Stein Erik Hagen blir rikere, men at Kristin Halvorsen mangler verktøy og at hun prioriterer andere grupper, skriver redaktør Magne Lerø
– Jeg har aldri opplevd at politisk troverdighet blir ødelagt på en slik måte som Kristin Halvorsen gjør. Og hun gjør det med et smil om munnen, sier Lars Sponheim (V) til Aftenposten. Kjell Magne Bondevik minner om Halvorsens kategoriske utsagn i valgkampen om at Bondevikregjeringen droppet de fattige for å få gjennomført Høyres politikk for de rike.
Da Kjell Magne Bondevik skulle oppsummere regjeringens innsats, innrømmet han at han gjerne skulle ha kommet lenger med å redusere fattigdommen. Dette utnyttet de rødgrønne for alt det var verd – og SV gikk lengst i å love de fattige en bedre situasjon om de fikk makten. Representanter for de fattige var da også nærmest kontinuerlig til stede utenfor Soria Moria der de rødgrønne forhandlet om regjeringsplattformen. Det manglet ikke på gjennomslag i mediene.
De fattiges representanter etterlyste umiddelbart tallfestede løfter i Soria Moria-erklæringen. De fikk til svar at man fikk vente til budsjetter ble lagt fram og ordninger ble gjennomgått.
Å utrydde fattigdom, slik de rødgrønne snakker om, var et mål som fenget. Nå fremstår det primært som en påminnelse om at man svikter i forhold til egen løfter.
Dette er en rekke forhold som ikke har så mye med hverandre å gjøre, som omfattes av det generelle målet om å bekjempe fattigdom.
Andre grupper av fattige lever på utføretrygt eller mottar arbeidsledighetstrygd. En annen gruppe er de som faller utenfor alle støtteordninger og må be sosialkontoret om månedlige bidrag. Hvis Kristin Halvorsen vil, kan hun øke støtten og bidrag med 10 prosent. Det ville bedret de fattiges situasjon. Men blir støtten og bidragene for høye, vil det føre til at flere velger å leve på støtte fremfor å søke arbeid og tjene bedre.
Kristin Valle, som kaller seg landets fattigste fattigdomsforsker, uttalte til Dagbladet i går at sosialkontorene krever at folk skal komme ”langt nok ned” før de kan få hjelp. De er nok slik det er. Sosialkontoret iler ikke til med hjelp med en gang de økonomiske problemene melder seg. Spørsmålet en kan stille seg, er om man krever at de som søker hjelp møtes med for absolutte krav om at man for eksempel må selge bil og bolig før en kan få støtte.
Det er foretatt mye som kan gjøres for å få flere ut i arbeid. Man tilbyr arbeidsgiver støtte i startfasene når det gjelder å ansatte mennesker som i lengre tid har falt utenfor arbeidslivet. Det er ikke nok.
Det tusener som i dag lever på trygt, støtte eller tiltak som kan klare å jobbe tilnærmet hel stilling, men de leverer ikke de effektivitet en arbeidsgiver forventer av mennesker som blir fats ansatt. Derfor får de ikke fast stilling.