Cecilie Ditlev-Simonsen har skaffet både seg selv og Hydro et problem. Men i et snevert omdømmeperspektiv, er Eivind Reiten et større problem. Det kan Hydro leve med, skriver redaktør Magne Lerø.

Sommerens strid om opsjoner har pisket opp stemningen mot Hydro-ledelsen. Det var ikke annet å vente enn av selskapets kommunikasjonsdirektør, Cecilie Ditlev-Simonsen, ville få en bøtte dritt fra sine egne etter å ha blitt avslørt som skattesnyter. I går fikk vi fra fagforeningshold høre at hun bidrar til å ødelegge Hydro fordi hun har fått en lønnet velferdspermisjon for å ordne opp i skattesnyteriet sitt. I dag kan vi lese i diverse medier om hva slags fryktelige verdier Eivind Reiten og Cecilie Ditlev-Simonsen formidler. Hydro står for grådighet og synes skattesnyteri er ok. Omtrent slik høres det ut. I sommer ble Eivind Reiten beskyldt for å bidra til å ødelegge den norsk samfunnsmoralen med sin grådighet. Det brukes grovkornet skyts for tiden.

Når en bittert skilsmisseoppgjør, der to tidligere ektefeller trekkes inn, blir eksponert for offentligheten samtidig med at en blir tatt for skattesnyteri, setter dette de fleste ute av stand til å utføre ens arbeid på normal måte. Mediene jager en, familiemedlemmer knekker sammen fordi det er så ubehagelig å bli hengt ut offentlig, en må forholde seg til advokater og utarbeide redegjørelse til skattemyndigheter. En kan få problemer med å sove, og de fleste blir fryktelig slite over at følelsene koker i en og man lever i konstant spenning.  Arbeidsmiljøloven legger opp til at ansatte kan søke om velferdspermisjon når man blir utsatt for svære belastninger. Det er ikke mer en rett og rimelig at Cecilie Ditlev Simonsen får permisjon når hun ber om det. En annen ville kanskje sykemeldt seg.  Det ville vært smålig om en arbeidsgiver skulle nekte å betale lønn i en kort velferdspermisjon. Det er jo nettopp arbeidsgivere som viser den typen forståelse fagbevegelsen vil ha. Det er jo derfor vi har fått regler i det fleste tariffavtaler om velferdspermisjon med lønn. Når skulle man innvilge det om det ikke var i en slik situasjon? 

Det er ikke bra for Hydro at de har en kommunikasjonsdirektør som har lurt unna arveavgift.

Hun fortjener ramsalt kritikk. Men om dette er grunnlag for å gi henne sparken, er noe helt annet. En leder har et ansettelsesvern. Det er ikke slik at ansatte som blir tatt i skattefusk kan sies opp.  Man kan utmerket godt være kommunikasjonssjef selv om rødgrønne politikere sier de ikke har tillit til henne og omdømmeeksperter hyler opp om at man bør trekke seg. Den som skal ha tillit til henne er Eivind Reiten. Det er han som har ansatt henne. Hvis han mener hun gjør en god nok jobb for Hydro, blir hun sittende.  I dag er Eivind Reiten en langt større belastning for Hydro enn Cecilie Ditlev-Simonsen. Han blir jo fortsatt kjeppjaget fra flere i det rødgrønne miljøet. Eivind Reiten kommer aldri til å ofre Cecilie Ditlev- Simonsen for å tekkes sine rødgrønne kritikere. Snarere vil ha tenke motsatt: La de bråke. Her gjelder det å vise at vi ikke bryr oss.  

Cecilie Ditlev-Simonsen har skaffet seg et omdømmeproblem. Hennes posisjon er svekket. Vi kan ikke utelukke at denne saken blir en så stor belastning for henne at hun mister lysten på å fronte Hydro utad.

En omdømmekrise er ille nok når man er midt opp i den. En bedrift som Hydro er ikke sårbar for omdømmekriser slik bedrifter som leverer varer til privatmarkedet er. Cecilie Ditlev-Simonsen påvirker ikke Hydros aksjekurs. Kunder og leverandører bryr deg heller ikke om hennes private forhold. Derfor må ikke Hydro ta action mot Cecile Ditlev-Simonsen slik stadig flere Høyrefolk krever i forhold til Per Ditlev-Simonsen.

Det er langt større sjanser for at Per Ditlev Simonsen må trekke seg enn at datteren kaster inn håndkle i Hydro.