Per Ditlev-Simonsen har trukket Erna Solberg og Høyre med seg ned i grøfta. Det er like galt for KrF som ennå ikke viser tegn på at de kan komme seg opp av den grøfta de har havnet i, skriver redaktør Magne Lerø .  

Høyre får dårlige meningsmålinger. Det har en årsak, og det har de nå gjort noe med. Når Per Ditlev-Simonsen er ute, bør Høyre ha et berettiget håp om å krype oppover på meningsmålingene. Men det vil gå sakte. 

Erna Solberg har håndtert Ditlev-Simonsen-saken bra. Hun bommet imidlertid da hun forsøkte å score et poeng med å anklage Jens Stoltenberg for svart arbeid. Enda mer hjelpeløs var Fabian Stang da han i P4 minnet om at Stoltenberg hadde vært borti en bil på en parkeringsplass uten å ha gitt beskjed. 

KrF har vist femtallet på flere meningsmålinger. På meningsmålingen som NRK refererer i dag, går imidlertid KrF fram fra 5,1 til 7,2 prosent. Dagfinn Høybråten øyner et håp. Frykten er at KrF skal få lavere oppslutning enn de fikk ved forrige valg. Da fikk de 6,8 prosent. Hvis det skjer, vil Dagfinn Høybråten få et taperstempel på seg som vil sitte på lenge. Tirsdag la statsviter Synnøve E. Holberg fram en undersøkelse som viser at KrF mistet om lag halvparten av sine kjernevelgere ved valget i 2005, mens Frp doblet sin andel av kristne velgere. At kristen kjernevelgere har forlatt KrF til fordel for Frp, er ikke noe nytt. Det gjør imidlertid inntrykk når det dokumenteres at flokken er så stor. Når KrF er mer enn halvert i forhold til hva partiet var i sine velmaktsdager under Valgerd Svarstad Hauglands ledelse, er det ikke en spesiell sak som har ødelagt. Den belastning det er å sitte i regjering er bare noe av forklaringen. KrFs problemer er selvforskyldte og i noen grad uunngåelige. Det er en konsekvens av den politikken de har ført og sammensetningen av deres kjernevelgere. En del i KrF så i 2005 fordelene med at man slapp å regjere lenger sammen med Høyre. Nå skulle partiet få konsentrere seg om sin egen politikk og bygge seg sakte, men sikkert opp igjen. Så langt har det ikke skjedd. Det er ingen i KrF som åpent stiller spørsmål med om Dagfinn Høybråten er den rette partilederen, men hvis KrF gjør et dårlig valg i høst, vil det begynne å ulme i rekkene. Men Høybråten sitter uansett trygt til over valget i 2009. Det er ingen over, ingen ved siden og heller ingen rett under i KrF for tiden. Høybråten er alene på arenaen. 

KrFs problem er at skillelinjene mellom høyre og venstresiden i politikken går omtrent tvers gjennom KrF. Flertallet vil velge Jens fremfor Siv, men det vil de helst ikke måtte velge. Det er imidlertid Frp som trekker til seg de fleste KrF-velgerne. Det skyldes av Frp har appell til store deler av den karismatiske delen av norsk kristenliv. Det er noe ved Frps paroler om valgfrihet som tiltrekker dem. De er opptatt av å få gjøre som de vil, og at staten ikke skal legges seg opp i for mye.

Mange KrFere opplever at FrP er å stole på i en del hjertesaker. I enkelte kristenmiljøer er det dyp skepsis til innvandrere som hører til andre religioner. Her er også støtten til Israel massiv, man har lite sans for homofili og ønsker å kjempe for norske verdier og norsk kultur. Det finnes ingen hjertesaker med rot i kristenmiljøet som KrF kan løfte fram for å mobilisere nye eller gamle velgere. KrF vektlegging på ekteskapets særstilling og en restriktiv linje når det gjelder bioteknologi, slår ikke igjennom. KrF og Høyre er i samme situasjon. De har ikke saker med bred velgerappell som de kan kjøre fram og være alene om. KrF har det vanskeligst blant alle. Kjører de for sterkt på saker som skal ha appell i kristenmiljøene, oppleves man som for sære for folk flest.  

Dagfinn Høybråtens oppgave var å finne tilbake til kjerneverdiene og vinne tilbake grunnfjellet. Det har han ikke lykkes med så langt.