Montgomery-strid mot ansatte

David Montgomerys atferd i Edda Media er en studie i hvordan ansatte mister innflytelse. Dette vil vi se mer av etter hvert som globaliseringen skyter fart og utlendinger tar sterkere styringsgrep. Trist av kvaliteter ved norsk arbeidsliv svekkes, skriver redaktør Magne Lerø

De ansatte i gamle Orkla Media, nå Edda Media, har satt seg dyktig lei på at sjefen for eiergrupperingen, David Montgomery, ikke bryr seg med bedriftsdemokratiet. De mener han bryter aksjeloven fordi han holder viktige saker unna styremøtene. Kjetil Haanes, tidligere konserntillitsvalgt, sier til Dagens Næringsliv at han merker en stor uvilje mot å diskutere saker i styret hvor ansatte er til stede. Han har sendt brev til Mecom og krevd at aksjeloven blir fulgt. Viktige avgjørelser skal fattes i styret, og det er i styremøtene hvor ansatte er til stede strategier skal diskuteres og budsjetter vedtas.

Det har nok vært et sjokk for de ansatte å gå fra Orkla til Mecom. Jens P. Heyerdal, som bygget opp Orkla, var opptatt av å skape gode relasjoner til de ansatte gjennom deres organisasjoner og utnytte bedriftsdemokratiets muligheter. Det betyr selvsagt ikke at de ansatte alltid fikk gjennomslag for sitt syn. Men de hadde en opplevde av at de ble tatt på alvor og at det skjedde en reell dialog.

Da Orkla Media skulle selges, la man i starten opp til at de ansatte skulle trekkes inn. Stein Erik Hagen som da var største eier, hadde møter med de ansatte. De oppfattet det slik at Hagen lovet at selskapet ikke skulle selges til noen de ansatte ikke kunne godta. Da det ble kjent at David Montgomery lå best an til å få kjøpt selskapet, protesterte de ansatte. Men de nådde ikke fram, og Stein Erik Hagen ble anklaget for å innynde seg hos de ansatte for å få deres støtte i kampen for å bli ny styreformann i Orkla.

I et konsern skal de ansatte ha innflytelse på tre nivåer. Saker som vedrører omstilling, endring av arbeidsoppgaver og omorganiseringer skal ledelsen drøfte med de tillitsvalgte før de iverksettes. Den slags skal ikke komme som lyn fra klar himmel.Omfattende omstillinger som berører budsjett og strategi, skal vedtas i driftsstyret for de enkelte aksjeselskap hvor de ansatte er representert.Større investeringer, innsparinger og strategiske spørsmål skal vedtas i styret for konsernet. I Norge er det vanlig at de ansatte er representert i konsernstyret. Det er de ikke i Mecom, som har sitt hovedkontor i London. Det er her makten sitter, og her vil David Mecom ha de ansatte med.

I praksis er det ikke enkelt å definere hva slags saker som skal behandles hvor. Det er konsernsjefen som avgjør hvordan det blir i det daglige. I et konsern med en aktiv konsernsjef, kan styrene i driftsselskapene i praksis bli sandpåstrøingsorgan.

– Vi har behandlet de sakene som skal behandles, sier Bjørn M. Wiggen i Mecom Europe.

Det tviler vi ikke på. Men når styremøtene gjøres unna på en time, slik ofte er tilfelle i Mecom-sammenheng, forstår alle at de reelle avgjørelser fattes et annet sted.

Hvis styremøtene ender opp slik, er det ikke noe poeng å ha med eksterne styrerepresentanter. Det blir i så fall bare å sitte der mot en god timebetaling i form av styrehonorar.

Mecom er et sterkt overfrastyrt selskap. For å få strømlinjeformet selskapet ytterligere, skal en rekke styrer for lokalviser slås sammen. David Montgomery mener det er unødvendig med så mange styrerepresentanter. Når et selskap først skal styret sterkt fra troppen, er det forståelig at han mener det.

Det de opplever i Mecom, er det fagbevegelsen frykter når det gjelder globalisering og oppkjøp av utlendinger. I Norge har vi et sterkt bedriftsdemokrati. De nordiske ledelsesmodellen kjennetegnes blant annet av et tett samarbeid mellom ledelse og ansatte.

David Montgomery, som så mange andre bedriftsledere i utlandet, syne det er for mye plunder og heft med bedriftsdemokratiet. Ikke uten grunn heter det i prospektet som er utarbeidet for nye investorer at ” høy andel av ansatterepresentanter i styrende organer er en risikofaktor overfor nye investorer”.

Vi tror ikke det nytter å forsøke å snakke Montgomery til rette. Han vil lede som han gjør. De ansatte må forhold seg til det. Det er å håpe at Montgomery etter hvert får mer syn for hvordan vi her i Norden mener samarbeidet mellom ansatte og ledelse bør være.