Med sitt angrep på målet om økonomisk vekst, risikerer Martin Kolberg å legge seg ut med sine egne. Spørsmålet er om LO er i stand til å se klimatrusselen i et bredere perspektiv, skriver redaktør Magne Lerø.

Med sitt ”fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen” fremsto Aps partisekretær Martin Kolberg som en ledende strateg som førte de rødgrønne inn i regjeringskontorene for to år siden. Før årets valgkamp var Kolberg i front når det gjaldt å trekke opp strategien for hvordan Frp skulle nedkjempes. Alt tyder på at Ap fikk bedre uttelling enn Frp hos velgere på at Frp ble gjort til hovedmotstander. I VG i dag har Kolberg svøpet seg i en større kappe enn valgkampstrategens. Han fremstår som sjefideolog og nasjonal strateg. Kolberg vil stoppe den økonomiske veksten og vinne valget i 2009 med en grønn revolusjon. Han utfordrer ledende økonomiske tenkere og bryter med den vekstfilosofien som Ap og arbeiderbevegelsen har vært en eksponent for i hele sin historie. 

–          Dersom vi ikke er i stand til å snu dagens økonomiske organisering, vil vi havne i utakt med naturen, og det vil undergrave velferden for fremtidige generasjoner. Vi kan ikke lenger fortsette et system som fører til at alle skal forbruke mer, sier Kolberg.

Vekstfilosofien har, noe forenklet, vært forsvart med at det bidrar til ”en større kake” til fordeling. Det har både rike og fattige nytt godt av. Skal vi ha økonomisk vekst, må det i tilfelle skje på grønne premisser, mener Kolberg.

Steinar Lem, leder for Framtiden i våre hender, synes det er så storartet det Kolberg sier, at han ikke helt vet om han kan tro det.

–          Jeg følger nesten for å bære ham opp Karl Johan på gullstol, sier Lem.

Økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng sier han er ”gledelig forbauset”. 

Det er ikke godt å vite om dette er et godt forberedt politisk utspill eller om det er tilfeldig at det kommer på denne måten. Det kan være Ap vil teste ut hvilken respons de får på å angripe vekstfilosofien. Å si nei til fortsatt vekst er kontroversielt i deler av arbeiderbevegelsen og Ap. Betyr det for eksempel at vi ikke trenger noen reallønnsøkning fremover? Er budskapet fra Ap til alle LOs medlemmer at man nå ikke må belage seg på fortsatt velstandsøkning?. Pengene skal nå brukes på kamp for å redde miljøet. Er et det som er meningen?

Jens Stoltenberg har ikke vært så klar som Kolberg på at kursen må legges om. Det virker som om Stoltenberg setter sin lit til at teknologien skal levere løsningene og at det ikke trengs en drastisk omlegging av den økonomiske politikken.

Jens Stoltenberg har sagt han vil gjøre Norge til et foregangsland når det gjelder å redusere klimautslippene. I praksis ser han ut til å havne faretruende nær Frp som mener klimautfordringen må løses uten at det får nevneverdige konsekvenser for folk.

Martin Kolberg sier rett ut at den rike verden blir nødt til å bremse sitt eget forbruk og sørge for en mer rettferdig fordeling av jorden ressurser. Hvis ikke får man ikke bukt med klimautslippene. Markedskreftene og globaliseringen alene vil ikke kunne løse problemene. Det må politisk styring og endring til.

Miljøsaken fikk ikke den plass vi hadde forventet i årets valgkamp. Noe av forklaringen kan være at folk ikke ser saken i det brede perspektiv som Kolberg nå trekker opp. I et demokrati kan ikke politikerne gå lenger enn de har folket med seg. Når Kolberg nå reiser debatten, er det for å skape økt bevissthet om de problemene vi står overfor.

Kolberg frykter nok at valget 2009 som vanlig kan komme til å handle om ”mer penger både til det ene og andre”. Skal det bli praktisk politikk av den kursomlegging Kolberg tar til orde for, må det bli bred politiske enighet om det eller sterke velgergrupper må kreve det. Hvis ikke blir det med de store ordene.

Med sitt angrep på målet om økonomisk vekst, risikerer Martin Kolberg å legge seg ut med sine egne. Spørsmålet er om LO er i stand til å se klimatrusselen i et bredere perspektiv. De lever jo av å gi sine medlemmer fordeler, ikke for å redde miljøet.