Som finansminister har Kristin Halvorsen fått utrettet mer på to år enn hun har klart et helt liv i politikken. De blir ikke flere stemmer til SV om hun søker seg mindre makt for å bruke mer tid på partikontoret, skriver redaktør Magne Lerø.
SV ble slått til jorden av en valgkatastrofe. Etter helgens landsstyremøte er de i det minste kommet seg opp i knestående. Kristin Halvorsen har gjort sitt beste for å få partiets fremst tillitsvalgte til å tro på at de kan reise seg igjen. At de skal kunne løpe like raskt og rørig som i solskinnsdagene før de påtok seg regjeringsbyrden, er det ingen som tror på. De mest realistiske i SV kalkulerer nok med at det ikke blir så enkelt å komme seg nevneverdig oppover på meningsmålingen. Det SV sannsynligvis ikke kan leve med, er et enda dårligere valgresultat i 2009 enn i 2007.
En av de største realistene i SV er Kristin Halvorsen. Hun må kunne si seg særdeles fornøyd med helgens landsstyremøte. Det kunne gått så mye verre.
Olav Gunnar Ballo og Rolf Reikvam rykket ut dagen etter valgte og krevde at Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal ble skiftet ut. Enkelte ymtet også frempå om at tiden kunne være inne for å diskutere om SV skulle fortsette i regjering. Det lå an til harde basketak. Da tok Kristin Halvorsen styringen. Hun understreket igjen det hun sa valgnatten, at SV skulle fortsette i regjering. Og hun gjorde det tindrende klart at hun ikke ville ha persondiskusjoner i mediene. Det samme understreket hun på helgens landsmøte. De interne oppgjør må tas internt, ikke i mediene, sa hun og avleverte Ballo og Reikvam en disiplinert refs.
Etter den katastrofen som rammet SV, skulle en forventet at det ble stilt spørsmål ved Kristin Halvorsen posisjon som leder. Det skjer ikke. Istedenfor har hun styrket sin stilling. Deltakelsen i regjeringen er tydeligvis solid forankret i landsstyret. Dette er Kristin Halvorsens store prosjekt. Halvorsen er ingen stabukk som styrer SV etter eget hode og vilje. SV er et av de partier som minst lar seg styre fra en leders side. Men Halvorsen fungerer som en sterk og tydelig leder. Hun makter å ta en passe dose selvkritikk for det dårlige valgresultatet, men uten at hun å fremstå som svak og nederlagstynget. Hun vet at det blir blytungt å få satt et sterkere SV-preg på regjeringens politikk. I SV er de imidlertid overbevist om at ingen klarer denne jobben bedre enn Kristin Halvorsen. Det er hennes basis.
Som finansminister har Halvorsen levert. Det har ikke Øystein Djupedal og Helen Bjørnøy klart på samme måte. På landsstyremøte slo hun ring om dem. Halvorsen vil ikke ha noe syndebukktenkning. Den som kritiserer de, kritiserer meg, det er det hun i realiteten sier. Slik taler en god sjef. Det betyr ikke at Bjørnøy og Djupedal sitter trygt. Hun vil nok gå inn i en dialog med dem, og sannsynligvis blir disse to blant budsjettvinnerne i høst. Det kan gi de muligheter til å komme på offensiven.
I den situasjonen SV er i, må man ha en leder som er tydelig og som taler med autoritet. Halvorsens store prosjekt er den rødgrønne regjeringen. Hun er nok innstilt på å fortsette i regjering to år til selv om SV ikke kryper oppover på meningsmålingene. Å klare å gjennomføre et fire års regjeringsløp, vil være en seier for SV selv om de ikke skulle få mer enn 7 prosent av stemmene.
En av forklaringene på at SV gjorde et så dårlig valg, er at man ikke har klart å bygge en organisasjon som kan drive en effektiv valgkamp. I denne forbindelse er det blitt tatt til orde for at Kristin Halvorsen ikke burde være finansminister, men ta et lettere departement for å få bedre tid til partiarbeidet. Hun er den eneste finansministeren som også har vært partileder.
Vi vil bli overrasket dersom Kristin Halvorsen gir fra seg finansministerposten. Jens Stoltenberg er både partileder og statsminister. Det kan da ikke være så mye vanskeligere å være finansminister og partileder. Hvis SV vil ha sterkere innflytelse over regjeringens politikk, må de ikke gi fra seg de mektigste ministerpostene.
Det spiller også inn hva Kristin Halvorsen selv har lyst til. Det viker som om hun trives aldeles utmerket med de flinke folkene i Finansdepartementet. De sist to årene har hun utøvd mer politisk makt enn hun har samlet sett har gjort i flere tiår i politikken. Hvorfor skulle hun forlate en slik posisjon?
Kristin Halvorsen er en leder som holder på det hun har bestemt seg for. Hun passer utmerket til å være der makten utøves.