Thorbjørn Jagland sprenger rollen som Stortingets seremonimester og ordstyrer. Han vil være veiviser og ideolog. Han kvier seg ikke for å gi beskjed til Jens Stoltenberg om å lytte mer til SV, skriver redaktør Magne Lerø.

Dagen
før budsjettrabalderet braker løs, er det grunn til å dele ut en blomst til de
som bidrar til å løfte blikket ut over det daglige politiske spillet og
budsjettkjeklingen. Hver på sin måte har Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg
den siste måneden bidratt til å sette de store og viktige spørsmålene på
dagsordenen.

Aps
partisekretær, Martin Kolberg, sa til VG for et par uker siden at økonomisk
vekst ikke lenger kunne være det overordnede målet for den politiske utviklingen.
Alt tyder på at kloden ikke tåler det lenger. Klimakrisen er beviset på det. «Fremtiden
i Våre hender» falt ham om halsen og sa de ville bære ham på gullstol opp over
Karl Johan.

Dette
var mer en hjertesukk, en ærlig mening. Det var ingen fortale til budsjettet
som legges fram i morgen. Det ble ingen stor debatt om den kursendringen noen
mente Kolberg varslet. Men han fortjener honnør for at han satte saken på
dagsordenen.

Thorbjørn
Jagland er i ferd med å gi rollen som Stortingets president en tydeligere
politisk profil og markerer seg som en av landets fremste politiske tenkere.

–
Vi som politikere står sannsynligvis overfor det største lederansvar noensinne,
sa Jagland i sin tale i forbindelse med åpningen av det 152. Storting denne
uken. Han utfordret regjering og storting til å iverksette upopulære tiltak for
å redde kloden fra oppvarming.

–
Hvis vi mener at miljøet må komme først, må det komme først og vi har et ansvar
for å forklare folk at vi ikke kan få begge deler, både et bedre miljø og
samtidig fortsette å forurense, Dette handler ikke om å utsette å få noe, men å
avstå fra å få noe, sa Jagland.

Jagland
advarte mot «det som er populært akkurat nå» og mener tiden er inne for at
politikerne viser et sterkere og tydeligere lederskap i forhold til den
trusselen klimautslippene representerer. Han vil ha tiltak som svir og at
politikerne skal gå sammen om å forklare folk at dette er nødvendig.

Han ba også statsminister Jens Stoltenberg sørge for flere brede forlik i
Stortinget.

Uken
før roste han SVs klimapolitikk i et intervju i Dagsavisen, og ba
statsministeren om å lytte mer til partiet.

–
Hvis man skal få gjennomslag for upopulære tiltak må man danne en bred front og
være mange som forklarer hvorfor. SV kan ikke gjøre det alene, sier Jagland.
Han brukte debatten om rushtidsavgift som eksempel.

–
Her er et helt konkret, men upopulært tiltak, som ingen tør å gå inn for. Da
blir hverken forslaget eller klimaproblemene tatt på alvor.

Han minnet om at regjeringen så langt ikke har oppfylt Kyoto-avtalen.

Regjeringen
må i budsjettet som legges fram i morgen, vise at de tar mer enn et par
museskritt i den retning Jagland peker på og som Jens Stoltenberg i og for seg
har sagt seg enig i.

Tradisjonelt
har Stortingets presidenter blitt oppfattet som seremonimestre, ordstyrere og
voktere som skal påse at de parlamentariske spilleregler blir fulgt og at alle
tendenser som kan bidra til å svekke Stortingets anseelse, blir påtalt. Det
blir en for trang rolle for Jagland. Han hever seg over partipolitikken og
tillater seg å kommentere en rekke aktuelle spørsmål.

Jagland
er ikke lenger i elitedivisjonen i Ap. Men når det gjelder å levere politisk
innhold og reflektere over de langsiktige politiske utfordringene, er han blant
landets fremste. Vi er mer tjent med en president som deltar aktivt i den politiske
debatten og ikke forblir formell, taus og tannløs.

Carl
I. Hagen viste også gode (vise)presidenttakter i begynnelsen. Han er kommet
helt bakpå som følge av skattesaken i Frp.