Er det noen som tror at eneveldet er innført på Nasjonalmuseet med Allis Helleland som sjef? Ytringsfrihet kan ikke bety fritt fram for hvem som helst for å si hva som helst når som helst til mediene. Litt ledelse må også fagfolk tåle, skriver redaktør Magne Lerø.

Hvis man først vil misforstå, er det den enkleste sak av
verden. I en organisasjon preget av spenninger er det alltid noen som ligger i
startgropen for å misforstå signaler som kommer fra ledelsen. Det har den nye
lederen for Nasjonalmuseet, Allis Helleland, som tiltrådte 1. august, fått
oppleve. Hun sendte for noen uker siden ut et skriv til de ansatte der hun
presiserte at ingen kunne uttale seg på vegne av Nasjonalmuseet uten å ha
klarert dette med ledelsen og minnet om at ansatte måtte vise lojalitet overfor
arbeidsgiver. Det måtte bli bråk.

Den tidligere direktøren, Sune Nordgren, forsøkte å hindre
ansatte å gå ut med opplysninger. Det var sjelden vellykket. Når det er
uenighet innad, og det har det ikke manglet på ved Nasjonalmuseet, er det
alltid noe som lekker og noen som spinner videre på det. Reaksjonene
Helleland er blitt møtt med tyder på at kritikerne mener hun forfekter idealer
som hører eneveldet til. Hun er blitt anklaget for å kneble de ansattes
ytringsfrihet og for å spre frykt blant de ansatte. Venstres nestleder og
kulturpolitiske talskvinne Trine Skei Grande mener Helleland vil legge
hindringer i veien for varslere. Til og med professor Francis Sejersted advarer
mot en generell regel om at alle som er ansatt ved Nasjonalmuseet ikke skal
kunne uttale seg om Nasjonalmuseet.

Dette bør ikke være så vanskelig. Hvis man skal føre en
prinsipiell diskusjon og grenser for ytringsfriheten i forhold til lojalitet
mot arbeidsgiver, kommer man neppe i mål. En må gå mer praktisk til verks.
Helleland vil at uttalelser om «prioritering og strategisk utvikling» skal
kontrolleres av henne. Slik er det de fleste steder. Ledelsen forventer at
avdelingsledere og fagfolk forholder seg til den strategi som ledelse og styre
trekker opp. Hvis noen på faglige premisser mener dette er så ille at man vil
ytre seg offentlig, får en da i det minste sørge for at ledelsen er informert
og at man ikke går rett til mediene uten å informere. Dette har med ryddighet å
gjøre. En skal forsøke å avklare misforståelser på forhånd. Vi
som jobber i mediene har som oppgave å belyse konflikter og spenninger. Vi ser
gjerne at folk snakker rett av posen med det de er misfornøyd med. Men sett fra
et ledelsessynspunkt, er det uryddig og en svakhet at en organisasjon ikke har
regler og holdninger for hvordan man skal takle uenighet som stikker dypt.

Kirke- og kulturminister Trond Giske har strammet inn når
det gjelder hvem som uttaler seg om hva på vegne av departementet. I NRK har
man også gått runder for å presisere hva lojalitet betyr i praksis. I
organisasjoner er det ikke fritt fram for hvem som helst og si hva som helst
når som helst til mediene.

Istedenfor
å føre en debatt om Allis Helleland har avviklet ytringsfriheten for de ansatte
ved Nasjonalmuseet, får en eller annen stå fram med sin historie om hvordan man
er fratatt sin ytringsfrihet. Finnes det noen som har fått munnkurv? Vi tror
ikke det.

Det
er krevende å lede Nasjonalmuseet fordi det ikke er enighet i fagmiljøene om
veien videre. Vi tror det er klokt av Helleland å sette kommunikasjonspolicy på
dagsorden. Hun må hun få den forankret i styret slik at dette ikke fremstår som
et sololøp. Istedenfor å legge opp til en debatt om hvordan lojalitet og ytringsfrihet
er å forstå, bør man med Nasjonalmuseet forsøke å beskrive hvordan uenighet
skal takles.

Politikere bør, som Trond Giske, holde fingere for fatet.
Nasjonalmuseet er en stiftelse med et eget styre. Høyres Olemic Thommessen
synes Giske har lagt seg på en klok linje. Karin S.
Woldseth (Frp) i Familie- og kulturkomiteen vil gi Nasjonalmuseet frist til
nyttår på å ordne opp. Hvis ikke antyder hun at styret må skiftes ut. Trine
Skei Grande er utålmodig. Hun vil ha handling fra Giske nå. Hun må nok smøre
seg med tålmodighet. Dette tror vi de klarer å finne løsninger på ved
Nasjonalmuseet uten Giskes hjelp.