Hagen har rett i at Jens Stoltenberg sviktet Tore Tønne mest. Når han skriver at han skammer seg over å ikke ha støttet Tønne, forteller det at han forstår bedre enn de fleste hva det betyr å bli gjort æreløs i mediene, skriver redaktør Magne Lerø.

Ingen mestrer mediene som Carl I. Hagen. Det finnes ikke tall på hvor mange ganger han temmelig brutalt har benyttet seg av mediene for å ramme sine politiske meningsmotstandere, både i andre partier og i eget parti. Hagen er kjent for sine slag med storslegga, og få har som han evnen og viljen til å ramme der han vet det svir mest. Hagen har neppe tall på hvor mange han har såret.  Han har også fått utallige slag tilbake. Selv om han er blant de mest tykkhudete i landet, har han erfart at noen slag svir. Hagen vet også hva de betyr å bli jaget i flokk av mediene. Men han har hatt en egen evne til å stå opp imot presset. Han har kjeftet tilbake, forsvart seg og angrepet, vekselvis inntatt offerrollen for å vinne sympati eller står fram som triumfator etter å ha nedkjempet og satt på plass de han mente fortjente det.Med Tore Tønne ble det annerledes for Carl I. Hagen.

Tore Tønne var en meget respektert politiker og næringslivsleder. Da Dagbladet begynte å rulle opp saken med Tønnes dobbeltlønn og skjulte honorarbetalinger fra Kjell Inge Røkke via BA-HR, var dette en lissepasning for Carl I. Hagen. Her ble det antydet at en statsråd fra Ap var viklet inn i et korrupsjonslignede forhold til Kjell Inge Røkke mens han fikk etterlønn som politiker. De første kommentarene politikerne gir i slike saker, er nærmest selvfølgeligheter. Jens Stoltenberg sa for eksempel at dersom er utbetalt lønn urettmessig, regnet han med at pengene ble betalt tilbake.

Den som plutselig kommer i mediene søkelys med påstander om at en har begått alvorlige feil eller straffbare handlinger, er i utgangspunktet i en underlegen posisjon. Mediene har gjerne en god del informasjon, men mangler den hele sammenhengen. Den det gjelder har ikke der og da alle sakens forhold klart for seg. Da velger man å være sparsom med kommentarene. Man må selv skaffe seg oversikt. Tore Tønne ble taus. Økokrim ble koblet inn. Tønne ville vente med å kommentere saken til Økokrim hadde avsluttet etterforskningen.Når Tønne ikke sa noe, var også andre sparsomme med kommentarene. Tausheten ble etter hvert tung å bære for Tønne. Han opplevde å ikke bli trodd, nådde ikke fram, sa han til venner. Gerd-Liv Valla skriver om det samme i sin bok. Hun merket de hun trodde var hennes allierte trakk seg unna. Man defineres ut på sidelinjen, som en man må holde avstand til. Inntil videre i alle fall. Politikerne kalkulerer. Det lønner seg ikke å rykke ut med helhjertet støtte til en som opinionen gjennom det mediene skrive vender seg imot. Det er ende mer risikabelt dersom vedkommende faktisk har gjort noe ulovlig. Da må de som har støttet vedkommende svare for det. Derfor holder man seg unna. Det var bare Trond Giske i Ap-ledelsen som offentlig ga Gerd-Liv Valla anerkjennelse. Mens mediene valset opp med Tore Tønne, Kjell Inge Røkke og BA-HR, forble ledelsen i Ap taus. Carl I. Hagen også.  Hagen skriver at han mange ganger har grått over ta han ikke rykket ut med støtte til Tønne, at han skammer seg over sin unnlatelsessynd og ber familien om unnskyldning. Han mener han kunne ha reddet Tore Tønne dersom han hadde forsvart ham. På kommentatorplass i VG skriver Elisabeth Skarsbø Moen at Hagen med det gjør seg vel betydningsfull. Det kan så være, men vi skal ikke undervurdere effekten av at Hagen hadde rykket ut med helhjertet støtte til Tønne. Det ville blitt lagt merke til. Det hadde nok varmet Tønne, og bidratt til å gi han det håp han trengte.

Tore Tønne opplevde selv at han ble utsatt for en massiv fordømmelse av alt og alle. Han ble viklet inn i en ”den som tier, samtykker”- tankegang. Han fremsto vitterlig i mediene som en litt suspekt politiker som var opptatt av å sko seg på det offentliges bekostning. Økokrim tok ut tiltale mot Tore Tønne. Den kjempen maktet han ikke å kjempe. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jens Ulltveit Moe sa at det var Dagbladet som hadde tatt livet av Tønne. Selvsagt var det ikke det. Det var Tore Tønne som tok sitt eget liv. Et selvmord er ikke en nødvendighet som skjer på grunn av andre.  Utfallet kunne blitt et annet, som Carl I. Hagen skriver. At folk vil leve videre, har imidlertid sammeheng med det bildet andre bidrar til å tegne av en, for seg selv om omverdenen.