Lønn har med forhandlinger og marked å gjøre. Så lenge menn og kvinner velger forskjellig, klarer ikke politikerne å oppnå alt man ønsker på likestillingens område, skriver redaktør Magne Lerø.

Vi liker det ikke, men på politikkens områder finnes det grenser for hva som er mulig å få til. Den rødgrønne regjeringen må sannsynligvis konstatere før valget neste år at de ikke har lykkes med å løse fattigdomsproblemet. I økonomisk gode tider er det praktisks talt umulig å forhindre at ikke forskjellene mellom de rike og fattige øker.   Noe alle politikere konkurrerer om å være mest for, er likestilling. Nå er loven om at 40 prosent av styremedlemmer i bedrifter som er organisert som almennaksjeselskaper skal være kvinner, iverksatt. Det gikk bra. Kvinner som vil sitte i styrer, er det nok av. De bedriftene som ikke ville akseptere lovpålegget, har organisert seg på en annen måte. Snart kommer oversikten som viser hvor få kvinner som er styreleder i de bedriftene som har 40 prosent kvinner. Da vil politikere kritisere styrene, men vi kommer ikke til å få en lov som sier at styreledervervet skal gå på omgang mellom kvinner og menn. Det finnes grenser. 

Det finne mange muligheter ennå for å lage lover som påbyr minst 40 prosent kvinneandel. Man kan for eksempel si at det skal gjelder i alle statlige og kommunale råd, komiteer og utvalg.

  Men når det gjelder likelønn, er det ikke lett, som utvalgsleder Anne Enger sa i går da hun la fram innstillingen fra Likelønnskommisjonen. Er det noe alle er enige om, så er det lik lønn for likt arbeid. Og det har vi. Kommisjonen finner nesten ingen forskjell i lønn mellom menn og kvinner som jobber i samme stilling i samme bedrift. Prinsesse Märtha Louise hadde altså rett. Det var det hun mente. Men fremdeles er det slik at mens menn tjener 100 kroner, tjener kvinner 85. Det er to viktige grunner til at det er slik: Kvinner føder barn og de velger yrker som er dårligere betalt enn menn.  I årevis har vi oppfordret kvinner til å satse på data og matte, bli ingeniører eller it-spesialister, og aller helst ledere. Det har hjulpet en del, men fortsatt er det slik at de fleste kvinner velger undervisning og omsorg i en eller annen yrkesfasong. Og kvinner hopper langt oftere en menn av en lederkarriere.  Kommisjonen foreslår å bevilge tre milliarder for å løfte de kvinnedominerte yrkene i offentlig sektor. Det er tvilsomt om politikerne vil gripe inn i lønnsforhandlingene på denne måten. Her kan imidlertid markedet hjelpe kvinnene. Det er kamp om arbeidskraften innen omsorgssektoren. Det betyr at lønningene vil øke. Og lærerne ligger an til å bli lønnsvinnere. Det er ellers verd å merke seg at Akademikerne mener at LO må ta en god del av skylden for at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn. LO prioriterer de lavtlønnede. De som blir tapere er de høytlønnede i offentlig sektor, og her finner vi mange kvinner.  Dette illustrerer det målkonflikten vi står overfor. Lik lønn samlet sett for menn og kvinner er ikke det eneste målet. Gode oppgjør for det lavlønnede er et viktigere mål for LO. Og blant de med lavest lønninger, er det ikke mangel på kvinner. Det mest omstridte kommisjonen foreslår er å lovfeste at menn må ta en tredjedel av svangerskapspermisjonen. Spørsmålet er om dette vil endre særlig mye på hva menn og kvinner faktisk kommer til å tjene. En del familier vil velge at far istedenfor jobber fordi far tjener så pass mye mer en det offentlige betaler for at han skal være hjemme. Noen fedre vil ikke være hjemme så mye. De fleste fedre vil vi tro synes dette er greit. Men vil det at far er hjemme med barn noen måneder føre til at menn og kvinner velger annerledes i årene framover?  Og det finnes jo dem, både høyt kompetente kvinner og menn, som mener at et barn har best av å være mest mulig sammen med mor det første året.    

Hvis det store flertallet av kvinner ønsker å gi fra seg tre måneders permisjonsrettighet til far, får vi prøve det. Hvis det ikke er et stort flertall for det, bør politikerne holde seg unna. Hvem som skal være hjemme med barn, vil vi tro foreldrene klarer å finne ut av uten politisk assistanse. Lønn har med lønnsforhandlinger og marked å gjøre. Så lenge menn og kvinner velger forskjellig, klarer ikke politikerne å oppnå alt man ønsker på likestillingens område.