Slutt på redersutring

Når Elisabeth Grieg skal lede en bransje som ennå plages av fjorårets skattesjokk, er det en utmerket strategi å slutte med å sutre. Rederne har faktisk fått tildelt et skatteparadis som alle andre misunner dem, skriver redaktør Magne Lerø.

– Mange synes at rederne har sutret når det gjelder
rederiskatten, sier den nyvalgte rederipresidenten Elisabeth Grieg til
Aftenposten. Det skal være sant og visst. I fjor vant Rederiforbundet suverent
prisen «Årets klagesang». Nå kunne Grieg, som enkelte andre representanter for
interesseorganisasjonen, forsøkt å forklare at det har bygget på
misforståelser, at de egentlig ikke har ment å klage, bare peke på det faktum
av osv … osv. Det gjør hun heldigvis ikke. Hun akter rett og slett å slutte å
klage.

– Nå skal vi få fram det positive rundt skipsfarten, sier
Grieg. Det er en utmerket strategi.

Vi er verdens femte største skipsfartsnasjon. I lang tid har
rederinæringen krevd å få like gode rammevilkår som dem som de konkurrerer med.
Det har de nå fått. De skal ikke betale mer enn 0,6 prosent skatt. Alle andre
bransjer har grunn til å være misunnelige. I Rederiforbundet har de gode
grunner for å drikke champagne hver dag.

Det som skapte oppstyret og sutringen var at regjeringen
skar igjennom og påla rederiene å betale 21 milliarder av den skatten som har
samlet seg opp de siste elleve årene.

– Vi var rystet. Vi trodde ikke dette kunne skje. For oss
som hadde vært med i rederiskatteordningen, kom det som et sjokk, forklarer hun
til Dagens Næringsliv.

Den som påførte dem sjokket, var finansminister Kristin
Halvorsen. Hun forlangte en skikkelig etterbetaling av utsatt skatt dersom hun
skulle gå med på å opprette et lite skatteparadis for rederne. Slik ble det.

Da rederinæringen gikk bananas i reaksjoner, sendte de sin
daglige leder Marianne Lie ut i krigen. Lie ble stående som symbolet på
sutring, protest og skremmebilder. Det ble skapt et inntrykk av at et stor
flokk av landets redere hadde pakket kofferten, klar til å flytte utenlands.
Men så kunne Økonomisk Rapport dokumentere at det var det så å si ingen som
hadde planer om. De har ikke flyttet. De har blitt. De hadde penger til å
betale med. Selvsagt er det surt å måtte betale milliarder som man hadde regnet
med man skulle slippe å betale. Selvsagt har flere rederier nå fått svekket sin
handlekraft. Men de klarer seg utmerket.

Elisabeth Grieg har kommet seg av sjokket. Ingen redere
knasker lenger beroligende midler. Livet går videre.

De rederne som ville at næringen skulle gå til sak mot
staten for å få omgjort beslutningen om innbetaling av gammel skattegjeld, vant
ikke fram. Rederinæringen baserer seg på politisk velvilje. Det er en risikabel
strategi å legge seg ut med politikerne i en årelang strid i rettsapparatet.
Man pisker ikke den hånden som gir en mat.

Rederne hadde en selvforståelse som ikke var i samsvar med
de politiske realitetene. Det er ikke uvanlig at de som kjemper hardt for en
sak eller har store tanker om sin egen samfunnsmessige betydning ikke makter å
se seg selv slik omverdenen ser en. Rederne er ikke de eneste som har misset på
de politiske realiteter.

Når Marianne Lie ble sparket, kan det ha sammenheng med at
hun ikke maktet å male et realistisk virkelighetsbilde for sin oppdragsgiver.
Det er daglig leders oppgave. Men det er krevende å skulle kjempe beinhardt for
noen interesser og samtidig være lydhør om de signaler man får.

Skattevedtaket kom som lyn fra klar himmel. I ettertid er
det ikke godt å vite om noen kunne ha forberedt rederne bedre på det sjokket
som kom.

Elisabeth Grieg sier ikke skattestriden er glemt, den sitter
nok i kroppen ennå. Men hun sier de vil legge dette bak seg. Det er fremtiden
og muligheten for landets rederinæring de nå skal konsentrer seg om. Å
konsentrere seg om fremtiden og la det i fortiden man ikke kan gjøre noe med
ligge, er alltid en klok strategi.