Topplederlønninger til himmels

Det kan godt være at man i LO i innspurten av lønnsoppgjøret får hakeslepp av opplysningen om at de best betalte sjefene fikk en lønnsøkning på 30 prosent i fjor. Det viktigste er imidlertid at de fleste ledere i landet fikk en lønnsøkning på nivå med folk flest, skriver redaktør Magne Lerø. 

De best betalte lederne i bedrifter med 250 ansatte eller mer økte i fjor lønnen med 995 000 kroner. Gjennomsnittslønnen til den fjerdedelen som tjener mest er nå 4, 34 millioner kroner, skriver Dagens Næringsliv på grunnlag av ferske tall fra Teknisk beregningsutvalg. Lønnsutviklingen for alle ledere i bedrifter med mer enn 250 ansatte økte med 21 prosent. I denne perioden har en industriarbeider hatt en lønnsvekst på 5,5 prosent. Snittlønnen for en industriarbeider ansatt i en NHO-bedrift var i 2007 335.000 kroner.

 

Slik denne saken gjengis i andre medier på morgenkvisten i dag, kan en få inntrykk av at lederlønningen har økt dramatisk, mens de ansatte har måttet ta til takke med 5-6 prosent. Men så enkelt er ikke bildet. Daglige ledere i bedrifter med 100 til 250 ansatte økte ikke med mer enn 4,4 prosent og økningen var på 5,9 prosent i bedrifter med 50-99 ansatte.

Det er over 90 prosent av bedriftene i Norge som har under 250 ansatte. Det betyr altså at de fleste ledere har hatt en lønnsutvikling på nivå med andre ansatte. Slik har det ikke alltid vært. De siste årene har lederen hatt en høyere økning enn ansatte flest.

 

Dagens Næringsliv skriver at tallene fra Teknisk beregningsutvalg kan skape ytterligere trøbbel i lønnsoppgjøret. Vi tviler ikke på at vi får noen temperamentsfulle uttalelser fra fagforeningshold i dag, men at toppsjefene i de store selskapene har fått en gedigen lønnsøkning, burde ikke legge en demper på viljen til å finne en forhandlingsløsning i lønnsoppgjøret. Det vesentlige er tross alt at de fleste lederne har hatt en lønnsutvikling på nivå med de ansatte.

Men hvorfor i alle dager skal sjefene for de store selskapene få et lønnstillegg på 20-30 prosent? Det skyldes nok at 2007 har vært et godt år for de fleste, og da blir det feite bonuser. Det har også sammenheng med at det er en hard konkurranse om å få de beste sjefene til disse jobbene. Her forhandles lønn individuelt. Hvis man vil beholde en god toppsjef, vet styret at man må betale en god markedslønn. Mye tyder også på at sjefer er blitt mer frimodige til å kreve det de mener de er verd i markedet. Dette skrur lønnsnivået oppover. Når lønnen øker så pass mye, kan det også skyldes en viss ”gutteklubben grei”- effekt. De som sitter i styret i disse selskapene har gjerne vært sjefer selv i tilsvarende selskaper. De som sitter på toppen i store selskaper, sammenligner seg gjerne med forretningsadvokater, toppkvalifiserte konsulenter og meglere – her er det mange som lett håver inn 5-10 millioner kroner i løpet av et år. En lønnsøkning på 30 prosent for en hel gruppe, er ufortjent. Slik bør det ikke være.

Problemet er at det ikke er noen som har kan komme opp med skikkelige tiltak for å hindre at toppsjeflønningene løper løpsk. Det hjelper ikke at noen roper høyt og tar avstand. De eneste som kan gjøre noe med det er eierne. De har fått det redskapet de trenger med endringene i aksjelovgivningen som gir generalforsamlingen rett til å fastesette nivå på lederlønningene. Vi får håpe eierne bruker muligheten de har fått til å skru til slik at topplederlønningen i de store selskapene ikke fortsetter mot himmelen.

 

Når politikere skal kommentere lederlønnsutviklingen i dag, vil de neppe kunne holde seg fra å kaste påstander om grådighet inn over sjefene i de store selskapene. De viktigste de kan si er at det er positivt at lederlønningen for de aller, aller fleste ikke har økt mer enn for ansatte. Slik bør det være.